Åndsutgytelse blant katolikkene

Det har skjedd noe mange med meg aldri ville tro var mulig, nemlig en stor Ånds utgytelse innen den Romersk Katolske Kirke! (RKK)
For at dette skulle bli muliggjort sendte Herren veibrytere.

David du Plessis

En av de var David du Plessis, som var med å la grunnlag for de første utbrudd av den verdensvide karismatiske vekkelse innen de gamle kirkesamfunn.
Som pastor i Assemblies of God i USA var han med å organisere den første verdens konferanse for pinsevenner i 1947, og ble organisasjon sekretær på heltid for "Pentecostal World Conference" frem til 1959. I sin selvbiografi  "The Spirit Bade Me Go" forteller han om hvordan han som etablert pinsepredikant var invitert til et møte med 24 økumeniske ledere:
"Jeg så på slike ledere som bærere av kjetteri og falske doktriner, og ba Gud dømme dem for deres villfarelser. Etter noen introduksjon ord kjente jeg plutselig en varme komme over meg. Jeg visste det var Den Hellige Ånd som

nå tok over, og i stedet for den gamle harde følelse av kritikk og fordømmelse, ble hjerte fylt av en slik kjærlighet og medfølelse for disse kirke ledere at jeg heller ville død for dem, enn å dømme dem."   Han husket hvordan Smith Wigglesorth hadde profetert over han, at Gud ville utgyde sin Ånd over kirkene og at han skulle bli involvert i dette. I 50 årene ble han bedt om å dele om sin pinse opplevelse innen de ulike historiske kirkesamfunn.
Han ble invitert til å tale til "The International Missionary Council" i Tyskland 1952, og fikk der kalle navnet "Mr. Pentecost". Han ble medlem av staben i "the World Council of Churches" og fikk observasjons status på "the Second Vatican Council" i 54 og 61. Før dette var det veldig liten kontakt mellom pinsevekkelsen og andre kristne. Men nå ble det forsiktig åpnet en dør hvor Mr. Pinse kunne gi sitt budskap om Åndens liv, fylde og gaver, det ble start på det som i dag er moderne kirkehistorie.
 Dessverre typiske for innstillingen blant datidens pinsebevegelse (og enda?)  ble han presset til å frasi seg sin pastor bevilgning i "Assemblies of God" i 1962, men fikk denne tilbake i 1980, syv år før han døde. Jeg fikk det privilegium å intervjue David du Plessis under en av pinsevennenes verdens konferanser, og fikk sterke inntrykk av en ydmyk "statsmann" innen den internasjonale kristenhet.

Kardinal Leo Joseph Suenens

Da pave Johannes 13, innkalte alle biskoper til Vatican II,  og den første sesjonen gikk i vranglås grunnet en for stor mengde av dokumenter, ba paven kardinal Joseph Suenens å rydde opp og derfor satte han agendaen for hele det 21 konsilet. Paven ba han dele sitt syn på behovet av fornyelse i RKK, og ble en av de fremste røster under hele konsilet! Han ble en av de første ledene katolikker som støttet den karismatiske bevegelse blant sine egne. Den alltid våken Aril Edvardsen for hva som skjedde internasjonalt tok kontakt med Suenens og fikk han til sitt stevnet i Sarons Dal, under sterk kritikk selvsagt. Noen av oss som kun kjente litt til den trauste lutherske flokk her i nord, forstod etter hvert at det utrolig nok fantes hengivne åndsfylte og Gudfryktige kristne brødre og søstre også innen den katolske kirke.

Vatikan II (1962-65) åpnet også en dør for dialog og samarbeid med andre kirker, særlig om sosiale forhold som ekteskap og abort spørsmålet.

Konsilet erstattet også utrykket "kettere" om Protestante med "brødre". OG ikke minst kom "Åndens Gaver" i fokus ikke som noe perifert eller ubetydlig i kirkens liv, men tvert om som "avgjørende betydning for oppbygging av Kristi legeme". Det var denne åpning mot andre kristne og de åndelige gaver, som åpnet veien for den store inngang den karismatiske vekkelse/fornyelse fikk i den Katolske kirke, som brøt ut etter konsilets avsluttning i 1965. Noe som igjen resulterte i økende dialog og felleskap med "Pentecostals" og karismatikkre innen ulike kirker. Så i 1967 brøt det ut en Åndsutgytelse som førte til verdensvid fornyelses bevegelsen innen RKK. Det skjedde ikke ved predikanter eller prelater, med ved studenter som hadde en "retreat" ved Duquesne University (USA), som ble grunnlagt 1878 av "the Holy Ghost Fathers"!
Studentene leste Apostlenes Gjerninger og "The Cross and the Switchblade" (David Wilkerson´s historie) og "They Speak with other Tongues" (Sherrill) og samtalte om åndsutgytelsen beskrevet i disse to bøker. En del av disse fikk en overveldene åndsopplevelse med tungetale, som spredte seg neste samtidig til Notre Dame University, som er mest kjent for høy undervisnings kvalitet og forskning.

Notre Dame University

Disse læresteder holdt blant annet "sommer skoler" hvor prester, nonner og legfolk fra hele verden deltok. Så i bønnemøtene ble hundrevis døpt i Ånden, og tok med seg denne erfaring til sine ulike hjemland. Det ble holdt "Life in the Spirit" seminar, hvor deltagerne ba for hverandre og fikk åndelige erfaringer. Det var ungdommer og legfolk som ble brukt, og det stod klart at dette var et verk av Gud og ikke av noe menneske. I løpet av få år ble det etablert karismatiske bønnegrupper blant katolikker over hele US og verden rundt. Undervisning om Dåp i Ånden, lovsang, forbønn, og bruk av nådegaver, ledet til personlig Nytestamentlige erfaringer i manges liv.
- "Jeg har personlig erfart at det finnes mange herlige kristne blant katolikkene som er åndelige sultne og lett å lede inn i en erfaring av Den Hellige Ånds Dåp", forteller en av de som virker på fulltid innen denne fornyelse.

Vatican City, St. Peters square, Pinse 2006. 

Her var samlet 400.000 gjenfødte, åndsfylte katolikker 

som sang " Come Holy Spirit" !

25 år etter kunne David Barrett som den ledene innen registrering av kristnes tilhørlighet i ulike samfunn, rapportere at 75 millioner innen den RKK, hadde blitt berørt av den Karismatiske fornyelse og var døpt i Ånden! I 2003 hevdet misjons historikere at det var 119 millioner karismatiske katolikker i 230 land. Nå i 2014 estimerer Tony Palmer (se min neste blogg!) at de er rundt 200 millioner. Det er i så fall mer enn dobbelt av de som regner seg som Lutheranere!

Paver etter denne fornyelses bevegelse innen deres egen rekker brøt ut, her vært grunnleggende positive til den. Ikke minst Pave John Paul II som gav anerkjennelse til den karismatiske bevegelse ved flere anledninger.

Vil du lese mer om hva som skjer nå, så se:
Det offisielle nettsted for den karismatiske vekkelse i den Katolske Kirke.

Jeg undrest: Er virkningen av denne Åndsutgytelse innen de historiske kirker og særlig DKK,  noe av det viktigste som skjer innen kristenheten ? Bør det ikke være et takke emne for vi som tilhører en fåtallig og delvis stagnert pinse eller frikirkelighet her i nord, at tross alt det vi mener er galt i DKK inkludert Maria dyrkelse, pavens ufeilbarlighet, osv så pågår det nå DER en vekkelse til personlig åndsfyldt Gudsliv av dimensjoner vi har vanskelig for å fatte? Når det gjelder dette med  ufeilbarlighet - så er vel ikke det en helt ukjent "lære" i blant oss heller, eller?

Neste blogg :

Har Luthers protest mot sin kirke blitt tatt så alvorlig av denne nå, at vi kirkehistorisk lever i den Post Protestantiske era ?

Den Katolske Kirke sett fra sidelinja

Ulf Ekmans annonsering av overgang til den Katolske Kirke (DKK) motiverte meg til å tenke igjennom hvordan jeg som pinsevenn/frikirkelig/luthersk ser på dette kirkesamfunn. Jeg erkjenner meg lite menings berettiget siden jeg har levet mitt kristenliv stort sett innfor nordisk pinsevenners noe trange rammer, med de fordommer og stereotyper som åpenbart finnes der. Jeg har ikke hatt problem med å slutte meg til påstanden om at i denne kirke finnes vranglære av verste sort. Det er også et historiske faktum at deler av DKK fortid er særdeles mørk.

Jan Hus var en forløper for reformatorene.
Her gjør DKK kirke seg klar til å brenne han.

Den brutale undertrykkelsen som en hensynsløs "moderkirke" utøvet mot sannhetsøkende og gudfryktige kvinner og menn opp gjennom tidene for å bevare den «kristne enhet» er uhyggelige eksempler på hva som kan skje når maktpolitikk, griskhet, overmot og hovmot korrumperer en kirke. 

Ser man på lederskapet i DKK være seg kardinaler eller paver, finner man en rekke gruoppvekkende eksempler på

Pave Johannes XII - 955-964
Han myrdet flere og gav land til en
elskerinne, men ble selv drept da en mann
kom hjem og fant han i seng med kona.

personer som brøt med alt som sann kristendom skulle stå for, og utøvet omfattende feilbarlighet i forhold til alle Bibelens bud. Ikke underlig at det er vanlig innenfor protstantismen å identifisere den «store horen» kledd i skarlagen som Johannes fikk se i Åpenbaringen 16, med DKK.
Og Johannes skriver: «Dra bort fra henne, mitt folk, så dere ikke tar del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager» Åpb. 18,4. 

Så med ovennevnte bakgrunns teppe la meg få lov å dele noen enkle erfaringer, som nok ikke er typisk men kanskje gjenkjennelig for mange i nordiske fri kirkelighet, i sin barnslighet og enkelhet.
Da jeg gikk på folkeskolen var det å besøke tante "Dikken", som mor kalte henne, det absolutte

Biskop Bernt Ivar Eidsvik utenfor St.Olavs  domkirke i Oslo

høydepunkt av alle gode minner fra den tiden. Fredrikke bodde 50 meter fra St. Olavs kirke i Oslo. På en av mine oppdagelses turer i denne spennende byen, så jeg folk gikk til messe der og jeg fulgte med inn. Bange anelser bekreftet i møte med virkeligheten. Pralende messeklær, presten som messet seg gjennom et stivt rituale. Stearin lys og svingende røkelse kar, gjorde fremmed følelsen stor. Nei her var ikke mye ånd og liv, tenkte gutten som hadde sittet under Åge Samuelsen`s talerstol, i katolikk frie Skien.
Jeg var oppdratt til å tro at å drikke noe alkoholholdig, var brudd på om ikke et av de 10 bud, så ett som måtte stå disse svært nær. Så forskrekkelsen var stor da jeg som ung stipendiat fra Kristelig Kringkastings Lag kom til London for å gå på et radio kurs som den Anglikanske Kirke arrangerte. Sognepresten som ledet kurset hilste meg varmt velkommen med å by på "a gass of Sherry" i inkluderende vennlighet, noe jeg selvsagt sjokkert takket nei til.

Mesteparten av kursdeltagerne var unge katolske prester som jeg en ukes tid fulgte på nært hold. Med undring så jeg hvordan de hver dag hadde samlinger, med bibellesning, bønner og nattverd, alt i største alvor og oppriktighet. Men det jeg husker best fra disse var at når den intensive kurs uka var over, så satt de lettet og smilende og snakket sammen, da en prestene utbrøt: "- Ja gutter, nå må vi ta en tur på Pubben, så vi får rystet opp i all denne teorien!" Jaha, tenkte jeg forskrekket, katolske prester går på Pub, hvor dypt har de sunket...
Men det oppstod også en gryende undring, hadde jeg ikke møtt hengiven gudsfrykt og en ærlig romslighet som noen og enhver av oss "frie" kunne trenge mer av?

Katolikkene er sterkt etablert i de den trdje verden.

I min ungdom hørte jeg iblant misjonærer fortelle hvordan katolske prester som hadde store etablerte kirker der de kom, gjorde hva de kunne for å motarbeide og hindre at det ble etablert en "evangeliske menighet" på deres område. Mens i de senere år hører jeg våre misjonærer kan fortelle om hvordan de kom ut til "katolske land" med mange fordommer men etter hvert fikk erfare både brorskap, bønnefellesskap, ja endog nattverds samfunn med katolske kristne. De er ikke så "nøye" med at bare katolikker kan komme til nattverdsbordet som mange tror. Hva har skjedd? Jeg tror en bølge av sann åndelig fornyelse har nådd kanskje lengere inn i DKK enn vi er klar over. (Om dette i neste blogg!) OG som mange av oss har erfart; Ingen ting rydder bedre opp i fordommer, enn et virkelig møte med de/det man misliker uten å kjenne.
Innvendingene er fortsatt mange. Vi har ikke tro hverken for Maria dyrkelse, relikvier, helgener, pavens ufeilbarlighet, og annet som vi tror er på siden av Bibelens "sunne lære".  For mye kirke politikk og religiøsitet og for lite Ånd og liv, eller?
En søken mot større enhet er Ulf Ekmans viktigste begrunnelse for at han slutter seg til denne kirke. Og det er et stort og viktig anliggende. Katolikkene hevder at deres kirke ble startet av den første pave (Peter) på Pinsefestens dag, da Ånden falt. Men med all velvilje i tolkning av de første århundres kirkehistorie er det vanskelig å hevde noe slikt.

Keiser Konstantin år 312 - 334

Det begynte vel først med at keiser Konstantin bekjente seg som kristen og inviterte til kirkemøte i Nikea i 325.  Det var dessverre alt på denne tid oppstått mange retninger og splittelser og til dels underlige trosoppfatninger. Men tross det og  tidvis hard forfølgelse fantes det alt på dette tidspunkt 1000 biskoper i østlige del av Romerike og 800 i den vestlige, men ingen pave. Biskopene ble regnet som "den første blant likemenn" i den Ortodokse kirke som var dominerende på den tiden. Til dette første økumeniske konsil ble kirkeledere (biskoper) som betydde noe i datidens kristenhet innkalt. Konstantin betalte transport og opphold. Der var det særlig Jesu natur og forhold til Faderen som ble debattert og nedfelt i trosbekjennelser som fortsatt står sentralt i den kristne lære.  En annen viktig oppgave som samlet kristenheten i den første tid var å fastslå hvilke bøker som skulle med i både Gamle og Nye Testamentet. Det sies at den endelig kanonisering av det som skulle bli Bibelens bøker først skjedd i Roma 382, under pave Damaskus I. 

Den samme kanon ble siden bekreftet i flere andre synoder på slutten av 300 tallet.
Så under Keiser Theodosius I, ble kristendom i 380 statsreligion i det romerske rike. Han var den siste keiser som regjerte både over den Østlige og Vestlige Romerrike, og snart etter gikk Romerrike under.

 Innocens I, som var Biskop av Roma fra 401 til 417, virket for at han skulle få et avgjørende ord i lærespørsmål og blir derfor av noen kalt den første pave, men noen særstilling innen kristenheten fikk ikke biskopen av Roma (Paven) før på 700 tallet. Den første store splittelse innen kristenheten kom først i 1054 da Roma brøt med Konstantinopel og den Ortodokse kirke, eller omvendt. Forfallet i den Katolske kirke forsatt i flere hundre år, da Luther kalte kristenheten tilbake til Skriften (Bibelen), troen og nåden alene, og avviste at tradisjoner kunne sidestilles med Bibelen som norm for kristen lære.

Hans Nilsen Hauge

Hovedårsaken til "kirkens enheten" gjennom nesten 1500 år det var den brutale livstruende forfølgelse som rammet alle som hevdet noe annet enn DKK´s offisielle lære. 
Noe den lutherske kirke fulgte opp med forfølgelse og endog fengsling av Norges største kristne leder Hans Nilsen Hauge. Norges grunnlov fra 1814 fastslo at det kun skulle være Den evangeliske lutherske religion, "Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales".  Ja, Luthers reformasjon hadde Bibel troskap i fokus. 
Men Luther kastet ut fire av bøkene i NT, bl.a. Hebreerbrevet og Jakobs brev, og det er innen lutherdommen vi finner den mest omfattende Bibel kritikk, ikke minst de siste hundre år. 
Når det gjelder å søke kristen enhet så har reformasjon ført til tusener av ulike retninger. Splittelsene inne frikirkelige pinse retninger syntes iblant å gå over i det parodiske, der manglende samarbeids evner eller leder ambisjoner kan være nok til å starte eget. Også i andre fundamentale lære og moralske spørsmål står den katolske kirke mer rakrygget en Den lutherske kirke. 
Ekmans peker på at denne kirkes bevaring av den kristne troen og dens moralske fasthet som et av motivene til konvertering fra lutherdom til den Katolske kirke.
Ekman´s begrunnelse

Så for oss som nærmest har regnet DKK som "fienden" må tørre å stille oss spørsmålet: Kan det komme noe godt fra Roma? 
Vel, for det først må vi konstantere at DKK har overlevet alle feilsteg, vranglærer, og uverdige ledere, og teller i dag som det største kristne trossamfunn 1,2 Milliarder medlemmer. Det gjør dem til en maktfaktor globalt og gir mange åpne dører.

Protestantismen har 670 millioner (Blant de regnes Baptistene med 105, Metodistene med 75, lutheranerne med 87, og Presbyterianerne (Reformerte) med 75 millioner. ) Moderne Protestantisme har 274 million, inkluderte Pinsevenner 130 millioner. De Østlig Ortodokse kirker (inklusiv de Orientalsk Ortodokse) har 285 millioner) Anglikansk kirker som står DKK svært nær har 82 millioner medlemmer. Om detaljerte tall og hjemmesider til de store trossamfunn se:  De store trossamfunn

Kan hemmeligheten til at DKK har overlevet og i dag står så sterkt, være de tusener av munker og nonner som i hundrevis av klostre lever i daglig bønn og Bibelstudier?

"Søstre av det Dyrebare Blod" kloster i Danmark arbeider
blant annet med tros undervisning.

Vi kan heller ikke glemmer den store barmhjertighets gjerning som DKK utøver ikke minst i fattige land, med helse tjenester, skoler og nødhjelp av mange slag.
Sist men ikke minst, det er uten en hver tvil at det i denne kirke finnes gjenfødte kristne ved troen på Jesu forsoning alene, og endog kanskje hele 200 millioner karismatiske katolikker, som har gjort personlige åndelige erfaringer.

Om den karismatiske vekkelse i den katolske kirke i neste blogg!

Ulf Ekman blir katolikk

Det var en sterk opplevelse første gang jeg besøkte "Livets Ord" stevne i Uppsala, og så Ulf Ekman som lot alle bindinger fare, når han løp rundt på den store plattformen, mens han preket

stadig avbrutt av latter som boblet frem fra et oppglødet indre. Det store teltet var pakket av mennesker ikke minst av ungdom som lot seg henføre og gripe av et helhjertet og radikalt budskap om å følge Jesus som Herre.Men hans gjerning begrenset seg ikke til muntlig forkynnelse, ganske snart bygget han opp en bibelskole som blant annet ble Norges største. Fler norske elever studerte Bibelen i Uppsala enn på noen annen bibelskole lokalisert i Norge. Men Ekman stoppet ikke der. Han etablerte etter hvert:
Livets Ords Kristna Skola – grunnskole.
Kristna Gymnasiet – videregående skole
Missionsskolan – misjonsutdanning.
Livets Ord University – høyere utdanning for pastorer og misjonærer.

Siden han startet Livets Ord i 1983 har over 50.000 elever fått undervisning der, eller på skoler som elever har startet rundt om i verden.1.453 pastorer fra 143 land har gått på deres pastor kurser. 

Menigheten i Novosibirsk har e.eks. vokset 
fra  80 till 750 medlemmer på fem år. 

6000 pluss, av ungdommer har vært med dem på deres evangelisering team. Hans startet bokforlag og har til nå skrevet nesten 40 bøker pluss mange mindre skrifter, noen av bøkene utgitt i mange opplag og oversatt til 30 språk. Selvsagt har han for lenge siden tatt i bruk TV media, og gjennom et nettverk av Web-TV teknikken når han ut til de fjerneste strøk og har tatt i bruk alt de nye media gir mulighet for slik at hans undervisning nå kan ses på f.eks. Ipad og Iphone  av Kinas millioner, i Albanias bygder og i Russland byer. Da er vi inne på uten tvil den største frukt og ringvirkning av hans tjeneste, nemlig misjons arbeidet:
Bare i Russland har medarbeidere fra Livets Ord vært med å starte 1000 menigheter og de gikk inn i de mange åpne dører når kommunismen falt i Øst-Europa. De etablert sentra med websider,bibelskoler og menigheter endog i fjerntliggende strøk som i Yerevan Armenia, Baku Azerbaijan, Nizhniy Vartovsk i Siberia! Han var også med å etablerte et betydelig humanitær arbeid særlig i India. Virksomheter utgått fra Ulf Ekmans tjeneste er langt mer omfattende i sine deler og ringvirkninger enn jeg kan summere i en blogg.

For detaljer henviser jeg til hans selvbiografier: Memoarer - de första stegen, om oppvekst og ungdom.
Memoarer - I medvind och motvind, om de første år med Livets Ord (1983-94).Den mest spennende tror jeg blir bind 3 som kommer om noen måneder om den "eksplosjon" av verdensvid evangelisering han fikk være med på. 
Kjærligheten til og interessen for Israel er også en viktig side av hans liv og virke. Det har bl.a. ført til at han har vært med å hjelp 18.000 russiske jødiske til å bosette seg i Israel. Han har fått med seg 12.843 på sine Israels besøk. Han opprettet et Studie Senter i Ein Kerem, Jerusalem i 2002 og har også bodd en tre års tid der. Det var under denne tiden at han fikk nær kontakt med representanter fra den katolske kirke, noe som da gjennom noe som ble starten på en prosess som ledet frem til at han søndag 9 mars 2014 bekjentgjorde at han og kona vil som deres sønn, slutte seg til den katolske kirke. Se opptak fra denne tale med etterfølgende forbønn fra menigheten som nå teller 3.300. 
Ulf Ekmans tale på Livets Ord

Om du er interessert i ytterlig begrunnelse om HVORFOR han tok dette steget så les hans brev til Yonggi Cho som han sendte samme dag. Her ber Ulf Ekman seg fritatt som styremedlem i Cho`s "Church Growth International board" som eneste medlem fra Norden etter Aril Edvardsen gikk bort. Der sitter pinseledere fra hele verden, som f.eks. Marilyn Hickey, Benny Hinn, og æresmedlemmer som Tommy Barnett, Jack W. Hayford, C. Peter Wagner.  
Ekmans brev til Yonngi Cho      Ekman er forøvrig utnevnt som æresdoktor i USA på Indiana Christian University og Oral Roberts University.

Tilbake til mitt personlig inntrykk i samvær og møte med Ulf Ekman under hans første år på Livets Ord.Det som gjorde dypest inntrykk var hans integritet, pågangsmot, drevet av ekte Jesus begistring.

Da jeg ble presset av mitt lokale lederskap der jeg da bodde til å legge ned "Hvetekornet", var Ulf en av de som ringte for å oppmuntre og gi broderlige råd. Det tok den travel leder seg tid til!Fremfor alt har jeg beundret hans vågemot. Jeg så aldri at han søkte popularitet,anerkjennelse, eller bøyet av for det han trodde på for å gå en lettere vei. Det viser han på ny ved å ta den enorme belastning han vet det vil bli for han og sine gode medarbeidere gjennom årtier at han forlater alt han har startet. Han er også fullt klar over den kritikk som vil hagle over denne beslutting fra alle oss som i god nordisk lutherske/frikirkelighet er vokset opp med en dyp skepsis overfor alt som har med den katolske kirke å gjøre. 
Se hva den svenske forkynner Thommy Dahlman sier om hva Ekman måtte tåle, før og NÅ: 
Sveriges mest utskeldte mann?

Han gikk i "tidlig pensjon" for et år siden, noe som både var forstålig og fortjent om man ser på hans enorme arbeids byrde de siste 30 år. Han fikk også klare helsemessige signaler på at det var på tide å ta det litt mer med ro. Nå kunne han som feiret grunnlegger av menigheten i Uppsala, den største frikirke i Norden og som apostel for den verdensvide misjon han har vært sentral i, hvilt på sine "laurbær". Tatt imot det han ville av utallige innbydelser som konferanse og seminar taler verden rundt, og solt seg i glansen av sin "ministry" som andre "senior karismatikre". Eller han kunne slått seg til ro i sitt kjære Israel, der han nyter stor anerkjennelse og levet på sitt omfattende forfatterskap.Men Nei. Gjennom en årelang prosess, med bibel og historie studier, samtaler, og ikke minst i møte med noen av de mange millioner karismatiske katolske kristne, har han kommet til at han best kan besvarer Jesu bønn om enhet ved å slutte seg til den katolske kirke. Jeg har den største respekt og beundring for hans mot og villighet endog i pensjons alderen  og ta dette djerve steg mot det han ser som et skritt mot større ENHET i Kristi Legeme. Vel vitende om at han må forlate alt han har bygget opp, og enda verre;  bli beskyldt for i mangel på "bibel troskap", og i svik mot evangeliet blir en del av "den store skjøge". 

Den katolske presten Raniero Cantalamessa som har vært
predikant for pave John Paul II,  Benedict XVI og nå pave Francis,
talte på Livets Ords sommer konferanse 2013

Det er trist å registrere den "katolikk fobi" som råder blant noen kristne her opp i nord, men jeg må erkjenne at jeg har hatt den selv! Så har jeg siden fått se at ikke alt jeg trodde stemte med virkeligheten. En tendens jeg har sett av de som nå kritiserer Ekman er at desto mer isolert man er i sitt samfunn med andre kristne, desto mer bastant uttaler man seg. Ja det er de som anser "felles møter" mellom evangeliske kristne som frafall og skremmende tegn på endetiden, her i vårt lille land. Jeg er overbevist om at Ekman opplever seg ledet av Gud i dette skritt, og tar det tross alle omkostninger. Jeg kan tenke meg at hans største smerte i dette standpunkt at det ville såre og skuffe de mange dyktige medarbeidere og alle de som opplever at de har blitt velsignet gjennom hans virke og tjeneste. Noen har hevdet at Ekman blir katolikk for å få "fred" fra sine Livets Ord venner/tilhengere i sin pensjons tilværelse etter et langt liv i strid og kamp. Jeg tror det ligger langt dypere motiv bak.

Pinse-pastoren Peter Halldorf søker tilbake til røttene i
den ortodokse kirke, Ekman til den Katolske.

i
Det fremstod en mann, utsendt av Gud som en åndshøvding i vår egen tid, og han er ennå iblant oss. Om jeg kjenner han rett, vil han få en forsatt stor betydning for Guds rikes fremme innenfor verdens største kirkesamfunn hvor det er millioner av gjenfødte kristne, og store skare dypt Gudfryktige og åndsfylte brødre og søstre.  Skal vi så følge Ekman og andre ledere blindt fordi vi er blitt velsignet av deres virke? Nei, vi bør som alltid la oss lede av Ånden og Ordet så langt vi ser og forstår, og gi andre frihet til å gjøre det samme!  Men jeg har den største respekt for det vågemot og lydighet Ulf Ekman nå utviser for det han opplever som Guds vei og vilje videre i liv og tjeneste!

I neste blogg: Den Katolske kirke sett fra sidelinja. 

Et menneske stod fram...

Et menneske sto fram, utsendt av Gud, Joh.1,6
Det er verd å merke seg hvilke stor brukbarhet enkeltpersoner kan ha og hvor store ringvirkninger deres virke kan få, når sendt av Gud. Vi er redd for å gi anerkjennelse til mennesker, det er jo Gud alene som skal æres. JA, men han æres også gjennom sitt folk og de han utvelger som særlige redskaper.
Hva ville GT vært uten en Abraham, en Moses, en Elisa, og David? Uten Johannes både døperen og disippelen, uten et Peter, for ikke å nevne Paulus ville vi hatt et meget tynt NT.
Så fremstod de på rekke og rad opp gjennom kirkehistorien fra Augustin, William Tyndal (som

W. Tyndal kveles for å ha oversatt Bibelen til Engelsk

oversatte den første engelske Bibel fra hebraisk og gresk) og ble av kirken kvalt og brent som takk, til Luther, Jan Hus, Wesley, og mange andre enkeltpersoner som endret ikke bare kirken men historien.
Enkelt personer. Individer som ble brukt av Gud på en banebrytende måte, så mange kunne følge etter.
Man kan nesten si at desto mer vi i ettertid kan erkjenne de var sendt og brukt av Gud, jo mer ble de forfulgt og angrepet av sin samtid. Lik Jesus som fikk "mange anklager" fra samtidens øversteprester Mark.15,3 har det haglet med anklager mot alle Gud har utsendt, ikke minst fra"sine egne".

Fremstår det noen utsendt av Gud i vår tid? Er det ikke nå "menighetens/kirkens tid" hvor vi har den kollektive brukbarhet, som et Kristi legeme, hvor alle kan ha sin funksjon og plass for å være et Guds redskap i samtiden? Jeg er blant de som mer enn noe annet har tro for dette! Men det krever en enhet og overgivenhet som tross Jesu inderlige bønn i Joh.17,22-23  enda ikke er oppfylt.
Mens vi venter, ber om og arbeider for dette, så bør vi takke når det fremstår noen utsendt av Gud!
De vil i deler av sitt liv eller i hele sin tjeneste virker for å fremme Guds planer og Hans rikes komme, slik kirken/menigheten primært er satt til, i sin samtid.

Tillat meg å gå ned på det personlige plan, for jeg anser meg priviligert over å ha møtt, lyttet til og bli storlig velsignet av møte med menn utsendt av Gud.   Da jeg var redaktør av "Hvetekornet"  reiste jeg verden rundt og møtte folk som David du Plessis, Kenneth E. Hagin, Robert Schuller, C.Peter Wagner,

John Osteen,  (far til Joel), John Wimber, og Reinhard Bonnke. Jeg hørte deres forkynnelse, så deres "ministries" og satt ned og samtalte med dem for intervjuer og artikler.
De er selvsagt alle svært omstridte, men inspirerte mange andre forkynnere, samlet tusener av rundt sin virksomhet, og på hver sin måte vil jeg våge å påstå, stod frem utsendt av Gud. Ett annet åpenbart fellestrekk ved dem at vi var ufullkomne, noen meget ufullkommen skulle det vise seg.
Men lik også Bibelens feilende menn og kvinner, ble de brukt av Gud.
Når jeg tenker tilbake var nok høydepunktet for min del da jeg som 18 årig bibel student søkte til 5 ukers bibelskole i Filadelfia Oslo, og fikk sitte under talerstolen til menn som Knut Pettersen, Egil Stand, Gunerius Tollefsen, Henrik Friis, Kristian Hegglund, Ingolf Kolshus og Egil Strøm. Hvor tiden fløy og hvor herlig disse uker var. Jeg lurer nå på, at grunnen til at jeg opplevde dette så sterk, var fordi jeg var veldig åpen og lengtende den gangen, eller er det slik at vi ikke lenger har slike eminente bibellærere og forkynnere? Kanskje begge deler? Men hvilket privilegium å sitte under forkynnelse inspirert av Ånds åpenbaring, bibel kunnskap og personlig erfaring med Gud gjennom et langt liv.

Men det er tre om hvem jeg kan si, det fremstod en mann utsendt av Gud her i Norden i min ungdom: Åge Samuelsen, Aril Edvardsen og Ulf Ekman, og jeg fikk oppleve dem på nært hold.
Jeg var bare 11 år da jeg fikk sitte sammen med flere benkerader av barn på Åge Samuelsens møter i

mitt kjære Tabernaklet, Skien fullpakket. Og jeg kan endog huske en mektig atmosfære av Guds nærvær og hvordan vi i ettermøter opplevet å ta imot Åndens Dåp og bønnens Ånd. En mann som ble frelst i tresko og fillet klær, plaget av alkohol, oppvokst i trange kår som det het. Men en begavelse av Guds Nåde både som forkynner. salmedikter og komponist. Med sitt friske gitar spill og over 130 sanger fornyet han den kristne sangskatten. Med sitt gode humør og komiske talent var han en stand-up
artist lenge før dette ble påtenkt, og han samlet fulle hus og fikk bety mye for mange. Som f.eks. Ludvig Karlsen som etter å ha ligget ute om natten møtte Åge, hvor han åpnet kofferten og gav han nye skjorte.
Ludvik Karlsen forteller om sitt møte med Åge S.

Jeg fikk besøke Åge i hans hjem og tok opp et intervju med han som jeg enda har, og jeg kan bare tenke med takk til Gud for alt han fikk bety og forsatt betyr gjennom sine sanger og de mange han fikk be til Gud med.
Aril Edvardsen møtte jeg første gang da vi begge var ganske unge, han var en meieriarbeideren som hadde begynt å virke i AustAgder og Rogaland, og som nettopp hadde startet bladet "Troens Bevis". Da jeg abonnerte på dette og sa jeg gikk på bibelskole i Oslo, ba han meg komme ned å hjelpe til, han mente de hadde behov for flere "evangelister" der nede. Det ble starten på et livslangt vennskap, og jeg fikk følge på nært hold den brukbarhet som han utviklet for Herren innfor stadig nye områder. Et multitalent i brann for å fremme Guds rike, en alltid engasjerende forkynner, utgav rekke bøker, komponist og sangforfatter, en pioner med sin ettårige bibelskole, sitt store stevne senter i Sarons Dal, og jeg husker han endog jobbet med sin egen oversettelse av NT! Endog som tegner hadde han talent og jeg har enda et par av tegningene han gav meg.

En tegning Aril gav meg

Men størst effekt fikk han som misjons strateg med sine hundrevis av innfødte misjonærer, seminarer for forkynnere, pioner innen radio og TV forkynnelse.
En mann langt forut for sin tid, som måtte ta mye motstand for ting som i dag er anerkjent, som f.eks. hus-grupper, la innfødte ta lederansvar, bruk av medias muligheter, kontakt med andre kristne inklusiv lutherske og katolske åndsfylte prester. En mann som møtte og frimodig forkynte for statsledere og samfunnstopper såvel som elsket av gutta og jentene på Evangeliesentret. Jeg tenker med glede og takknemlighet på hvor de mange sterke minner av å se i virksomhet denne mann, utsendt av Gud  under min egen levetid.
Jeg hadde siden barndommen vært sterkt plaget av astma, og var innlagt på kursteder og hospital for dette. Da jeg var med Aril til Lindesnes for å ha møter i starten av hans virke, fikk jeg et fryktelig anfall av astma igjen, og lå våken om natten for å hive etter pusten. I møtene ble det bedt for syke, og mange vitnet om helbredelse. Under et husbesøk som Aril og jeg var på så, var jeg så syk at de i huset nå måtte han be for "evangelisten" fra Skien. - Har dere olje i huset, spurte Aril. - Nei, bare symaskin olje. Det fikk duge, så han, og salvet og ba for meg. Etterpå sa han at nå skal vi gå til Lista Fyr, og selv om veien var lang gikk turen fort mens vi snakket om det som hørte Guds rike til. Etter den turen har jeg aldri hatt snev av astma. Jeg vet det var den store lege Jesus som grep inn, men å hvor takknemlig jeg var for at det var en mann utsendt av Gud som kunne formidle dette! Igjen, hvilket privilegium å få bli betjent av de som Herren reiser opp, ufullkomne, utskjelt, foraktet og anklaget - men takk Gud at han sendte dem.

Den visjon Herren hadde gitt i mitt hjerte for bladet "Hvetekornet" som jeg utgav og redigerte i 80 årene, var og oppsøke og formidle mest mulig av det som skjedde av vekkelse og fornyelse, til inspirasjon for alt Guds folk, uansett hvor dette skjedde.
Derfor fikk jeg nokså tidlig høre om "student presten" i Uppsala som var i "fyr og flamme" for Herren.
Jeg vet det blir misforstått som menneske dyrkelse og manglende åndelig innsikt, men jeg er forvisset om at igjen hadde det fremstått en mann, utsendt av Gud, og hans navn var Ulf Ekman.

Den unge Ulf E. var meget aktiv i mange sammenheng!

Ja jeg gjentar, omstridt, utskjelt, anklaget og joda; ufullkommen, som all sendt før han, og som de mektig brukt av Gud. Jeg undres om noen annen Guds mann eller kvinne i de siste 40 år har vært brukt i så mange sammenheng til å fremme Guds rike som han, tusener takker Gud for at han fremstod!
Han er fortsatt i blant oss og skapte for noen dager siden "jordskjelv" i frikirkelige, pinse, tros og karismatiske kretser ved å annonsere at han i vår ønsker å bli opptatt i den Katolsk Kirke i Stockholm.
Mer om dette i neste blogg!

http://rolferikjanoy.blogspot.no/2014/03/ulf-ekman-blir-katolikk.html

Dere holder liv i meg

Jeg har så MYE å TAKKE for!
Når noen nær meg studerte helse fag,
fikk jeg inspirasjon til disse linjer:

Alle mine tjenere:

Fra mine tjenere
ble meg gitt
en ny dag til livet mitt.

For denne gavepakke
vil jeg her få takke.

Takk trofaste hjelpere
som holder legemet sunt
utrettelig på jobb døgnet rundt.
Uten dere ingen lemmer lød
uten dere var jeg død.

Takk kjære mitt hjerte
som med hundretusen slag
sender blodet rundt i dag.
Du er kroppens senter
som fornyelse henter.

Hvilke syner øyet gir
og så mange gleder
dere farger mine steder.
Jeg ser deg så klart
er det ikke rart?

To trommer har jeg
så lyder jeg hører
der inne i mine ører.
Så stille det ble
om ikke dere er med.

Takk virksomme lunger
som frisk luft henter
fornyer blodet i dette senter.
Gir pust til alle lyder
om jeg sukker eller fryder.

Kjære nyrer og lever
dere sliter og renser
vokter de kjemiske grenser.
Holder vesker i balanse
ellers ville livet stanse.

Når virus går til angrep
millioner meg forsvarer
en hær som meg bevarer.
Dere som i hvite blodet bor
utfører denne gjerning stor.

Du besynderlig hjerne
lagrer inntrykk i celler
mens jeg i hverdagen steller.
Forunderlige ideer og tanker
rundt der oppe vanker.

TAKK alle mine tjenere
for dette daglige mirakel
som pågår i mitt Tabernakel.
Jeg i pensjon år står
de på døgnvakt går.

Hva nå Kristelig Folkeparti?

Valget ble omtrent som målingene tilsa, det eneste usikre var om De Kristne (DK) var under "radaren" i opinionsmålinger, og kunne få noe mer enn de under 1% som målingene tilsa, for ikke snakke om de over 6% som partisekretær Simonsen annonserte at de lå an til.
Så det var ikke som "profet" at jeg kunne anslå omtrent stemme tallet som DK ville få, og på det grunnlag hevde at en stemme til disse var en stemme til de "rødgrønne" i fall man ellers ville ha stemt på et borgerlig part med mandat muligheter.

Det interessant NÅ er å se hvilket veivalg KrF gjør. 
Det vil få stor betydning de neste år for partiet. Jeg er ikke det minste i tvil om at Knut Arild Hareide og Hans Olav Syvertsen vil gjøre hva de kan for å få til avtale som gjøre at de kan komme inn i regjerings kontorene. Hareide er meget lei og frustrert over nærmest 8 år på sin tilskuerbenk i Stortinget, mens de "rødgrønne" har styrt alt av betydning, fordi de med sitt flertall ikke brydde seg om støtte hverken fra KrF eller de andre borgerlige. Når dette flertall er tapt for Stoltenberg er AP  alt ute på "frier føtter".   Krf som nærmest fikk en "kald skulder" fra Ap i 8 år, får nå "kjærlige" antydninger fra samme hold. Hareide har klokt sagt at "frierier" bør vente til et forhold er avsluttet, og at det går noe tid først.
Det er ikke merkelig at det er KrF som AP nå tenker seg vil være den som står dem nærmest i den borgerlig leir. De vet at "eldsterådet" i KrF nærmest har forbudt Hareide å gå inn i regjering med Fremskritts Partiet (Frp), og at det er mange KrF ledere og velgere som er mer nær sosialismen enn kapitalismen. Her ligger Krf nåværende ledelses store dilemma; er de mer nær Ap enn Høyre?
Uansett enten de går inn i regjering med de to såkalte "blåblå", eller lar seg presse av partiets "venstre fløy" til å stå utenfor så vil det skape uro både i partiledelse og på grasrot plan.

Ikke lett å være Erna i disse dager, press(e) fra alle kanter
mens media leter intense etter konflikter.

Politisk spillfekteri ser man manipulator med ulike interesser lett får presse dekning for i disse sonderings dager hvor nyheten er få.
Media leter febrilsk etter saker som kan "splitte" de fire borgerlige også konfrontere parti talsmenn med disse i håp om store oppslag.
De siste dager har det særlig vært utrykket "snik islamisering" som pressen har tatt tak i og vridd og vendt på. Christian Tybring-Gjedde har lenge vært en kjær målskive og skyte på, og Aftenposten fikk nå fra han uttalelser som dette:

Prognosene til Statistisk sentralbyrå viser at et flertall vil ha asiatisk eller afrikansk bakgrunn i 2050, hvis innvandringen fortsetter med dagens nivå.   Politikken fører til at vår egen kultur utvannes, og dette skjer i løpet av få generasjoner. I dag diskuterer man om korset skal fjernes fra flagget vårt, Dette må det være lov til å si høyt.sier han til Aftenposten.

Tybring-Gjedde er ikke politisk korrekt nok!

Som aktuelle eksempler på "snik islamisering" viser han til:

• Vårt Land skrev mandag at det i den nye stortingsmeldingen om livssynspolitikk foreslås at shariaekspertise må inn i norske konfliktråd.
• Human Rights Service omtalte mandag på sine nettsider en sak der en kommune vurderte fritak for svømmeundervisning og dusjing i lærergarderoben for muslimske elever.

Les også

Frp angrer bruken av ordet «snikislamisering»

Ketil Solvik-Olsen (Frp) tar selvkritikk på vegne av partiet.

- Snik eller ikke snik -  det er i alle fall åpenbart at dette er islamisering som jeg tar fullstendig avstand fra, sier Tybring-Gjedde,
Men slikt er "ikke lov" å si, da blir det storm i media, og KrF skal selvsagt konfronteres med disse rystende uttalelser, noe Harieide og hans leder team er kloke nok til ikke å gjøre. Da søker pressen KrFere med stor seilføring, som den gamle SVer men nå Krf representant fra Telemark, Geir Bekkevold. 
Aftenposten stiller på bakgrunn av de ovennevnte uttalelser dette spørsmål:

- Er det mulig å lage en innvandringspolitikk som både du og Tybring-Gjedde kan stille dere bak?         - Når jeg ser uttalelsene i dag, ser jeg at det er en kjempestor avstand, fastslår Bekkelvold, KrFs innvandrings talsmann.
KJEMPESTOR AVSTAND, Bekkevold ser ingen trussel mot norske kultur og verdier ved en større innvandring enn det Norge kan makte og integrere, slik Tybring-Gjedde peker på?

Geir Bekkvold sier at avstand til Frp
 nå er KJEMPESTOR -  kan det sies sterkere?
Følg med...

Det gjelder å være "politisk korrekt" og antyder man problem med en den måte innvandring i dag blir praktisert på, der  f.eks. kristne blir sendt tilbake der de kom fra, fordi UDI ikke tror de er virkelig kristne, mens muslimer og andre får bli endog når det ikke er mulig å fastslå hvem de er eller kommer fra. Og heller ikke kriminell bakgrunn gir nødvendigvis avslag, om kriminaliteten ble begått for noen år siden.
Nå inviterer de "rødgrønne" 1000 syriske flyktninger, som de ikke vil få noe ansvar for å plasserer rundt i norske kommuner, med forsikringer at dette ikke er for å belaste de pågående sonderinger.
Er det noen som tror at dette utspillet ville de ha fremmet FØR valget? Så har de olje "konsekvens utredning" i nord, og ikke minst å finne penger til løfter om bedre eldre, helse, skatte lette og vei politikk.
Det skal mye godt politisk håndverk til får på plass en fireparti regjering, men i min naivitet tror de vil få det til. Jeg tror endog at KrF er langt mer tjent med å være med i denne enn "sutrende" stå utenfor. Jeg tror dette mantra "lite sannsynlig" om å regjere sammen med FrP var for å roe ned gruppen av sterkt  FrP allergiske innen KrF, de som også nå bruker kjempestore ord - om avstand.
Jeg vil gjøre som "De Kristne" og slutteføre regjerings forhandlingene før tiden og si:

Hareide og KrF vil bli med i den nye regjering, bare vent å se! 

1 Okt. Oppdatering:
Det gikk ikke som jeg trodde i første omgang. Jeg er sikker på at Hareide og Syversen m.fl i dagens ledelse i KrF gjerne ville vært med i en regjering. MEN "gamle kara" ble for sterke, de var så oppsatt på at KrF ikke på noe vilkår skal i regjeringer med FrP, at Hareide skjønte at det ville bli en for opprivende feide med FrP haterne i partiet med fare for en splittelse. Kåre Kristiansen kjempet helt til det siste for at KrF skulle bli et avgjort borgerlig parti, men det var for mange sosialdemokrater og rene sosialister i partiet til at han fikk gjennomslag for dette. Men "fast følge" med det stadig mer liberale Venstre vekker ingen protester, enda i viktige livssyns spørsmål står de lenger fra KrF enn FrP. De FrP allergiske snakker veldig høyt  om for stor avstand "politisk"  til FrP, for de minste uenigheter, men er helt tause om den store  "politiske" avstand til Venstre. SÅ her er noe mer og annet enn politikk, her spiller følelser og bitterhet en større rolle enn realiteter. Så lenge det er slik vil KrF  "vingle" fordi de sliter med å ta et klart politisk veivalg, borgerlig elller...?

Tid for Valg

Vi er hva vi velger. 

Store og små valg gjør oss til den vi er. Også om vi lar andre velge for oss, eller bare følger vanens gjentakende rutiner slik de er innarbeidet i oss gjennom tidlige års valg.

Men nå om en ukes tid har vi muligheten til å ta et POLITISK valg. Og uansett om vi overlater til andre å ta dette valg for oss, ved å slutte seg til den stadig voksende skare av "sofa-velgere" så vil den politikk som får flertall i landet, ha en betydning for den enkelt i fire år fremover.
Det er ikke lett å velge når man føler at alternativene er fler enn man helt klarer og navigere seg frem til som et selvklart valg. Man skulle kanskje tenke at var man en velger med et "kristent livssyn" så skulle valget være enkelt, men nei her florerer meninger i forvirrende grad.
Noen mener at vi "er ikke av denne verden" og politikk er verdslig, så sitt hjemme.
Andre mener at det finnes gode kristne i alle partier, og at derfor alle parti har punkter som ledere med talegaver kan overbevise oss om fremmer gode verdier, så stem på vårt parti!
I tillegg har vi tre ulike "kristelige" partier! Og navnene favner både vidt og bredt:
"Kristent Samlingsparti"(KS), vel dette partiet "samlet" ca. 5000 velgere under siste stortingsvalg, så det er en lag vei frem for å gi innhold til det partinavnet, og jeg vil driste meg til å hevde at den veien blir enda lenger etter kommende valg da de vil "samle" enda mindre enn siste gang. De er praktisk talt helt usynlig i offentlig debatt, i media  og endog i sosiale medier. Så hva vil de, og hvem er "de"?
Partileder Morten Selven i KSP har følgende oppfordring til den norske befolkning:
Nå må både kristenfolket og resten av det norske befolkning løfte i flokk og bli med på en motbevegelse for å få Jesus på plass igjen på område etter område der han er kastet ut.  

Morten Selven i KsP som stiller lister i 12 fylker

De som vil stemme på KSP nå er trolig mest konservative lutheranere og det hevdes at de har opparbeidet en så spesielle og lukket parti kultur at det var vanskelig for det nye partiet "De Kristne"(DK) og få til noe samarbeide selv om disse to partier har nesten identiske program.  Kanskje den største hindring for samarbeide er at ledere av disse to partier preges av ambisiøse individualister uøvet i "det muliges kunst" den viktigste egenskap for å få til noe i politikken.
Jeg har lest programmet til DK og det er nedlagt et godt arbeid her, og jeg kan slutte meg til neste alt som står der, intet parti har et program jeg er mer enig med!

Men hovedsaken med ethvert program er å få gjennomført mest mulig av dette, og min viktigste innvending mot å gi stemme til en av disse to partier, er at de har ledere som gir inntrykk av å være mer preget hybris enn av visdom, og derfor ikke har mulighet til å skape den tillit og derved stor nok oppslutting til å få inn mandater på tinget. Uten stortings representanter og at disse også makter den vanskelig oppgave å få til noe av det som er programfestet, så blir det med gode forhåpninger uten forankring i virkeligheten.
Men mer om "De Kristne" som er en "frisk pust" blant valgvindene, men også en blanding av de beste og de verste ytringer i kamp for å få stemmer, i min neste blogg om valget.
Kristelig Folkeparti (KrF) er det mest kjente politiske parti som har som formål å kjempe for kristne verdier med en nå 80 årig historie bak seg. De to nye "kristne" mini partier har flere ankepunkter mot KrF, kanskje uten å tenke på eller forstå at de er i mindretall på tinget, og derfor bare gjennom kompromiss og forhandlinger kan fremme så mye som mulig av sitt program, slik er den politiske hverdags virkelighet. KrF har dyktige politikker som har den samarbeids vilje, ydmykhet og visdom som behøves for å få gjennomslag, igjen der det er mulig.

Knut Arild Hariede med oss i Kanal 10 Studio

KrF er også i en lite komfortable ideologisk situasjon mellom "barken og veden", dvs mellom sosial demokrati og kristen sosialister, og de som kjenner jeg mer hjemme i konservativ borgerlighet.
Er KrF ulykkelig "forelsket" i Sosial Demokratiet , men grunnet en kald skulder fra AP søker de seg nølende og vinglende mot den borgerlige fløy? De har i mange år hatt nærmest "fast følge" med Venstre som med sin liberale politikk mer og mer fjerner seg fra KrFs verdisyn, mens de samtidig ikke makter å kurere seg fra sin mangeårige allergi mot Fremskritts Partiet (FrP). En antipati som jeg tror grunner mer i personlig kjemi og følelser enn reell uenighet, jevf. Bondeviks nærest hatefulle forhold til Hagen, tross at han var blant de første til å foreslå han som statsminister kandidat.

Hans Olav Syversen, fra KrF Oslo, en meget dyktig kristen
politiker i KrF, men med utsatt mandat i dette valg,

Den dyktig og flotte leder KrF nå har i Hareide, presses fra kristne med enten sosialistiske og borgerlige sympatier, og må "tvile seg frem" til hvilke side man skal søke samarbeid med.
Det gir ikke den trygghet velgere i disse to leire krever for å kjenne seg hjemme i KrF.
Det verste var at denne TVIL ved de to forgående valg kan ha hindret et borgerlig flertall og gode valg for KrF. Og SV som ikke fikk særlig fler stemmer enn KrF ved siste stortingsvalg har fikk lov av AP å overta bla. Undervisnings departementet og nesten enerådende bestemmer hvilke verdier skal råde i skolehus over hele landet, en makt de har brukt flittig, mens KrF må sitte på sidelinjen.
Et fjerde parti som har ledere med et kristent standpunkt, og flere verdi saker som kristne kan finne verd å støte er FrP.  De fremstilles av sosialister som et egoistisk parti, med dårlig holdning til innvandrere, u-hjelp og solidaritet. FrP står for frihet til å forme sitt eget liv, være en deltager i fellesskapet uten bare å være et tannhjul i et statlig system. Stimulere nestekjærlighet på grasrota og ikke bare gjennom offentlige organer. Har mer tro på å investere oljepenger i næringsutvikling i fattige land, og åpne for en mer rettferdig handel med u-land så de kan utvikle seg økonomisk, og at dette er bedre enn å putte et viss antall milliarder inn mer eller mindre korrupte regjering systemer. Det å vise godhet bør ikke forveksles med naivitet og dum snillhet. Når det å kaste pass og ID papir er vanlig blant asylsøkere, fordi det gir større mulighet for opphold i Norge, er det greit?

Ketil Solvik-Olsen i FrP bekjenner sin kristne tro åpent
og er en populær politiker også i kristne kretser.

Om FrP nå for første gang blir med i regjerings sammenheng, så får vi se mer i praksis hva partiet står for, er det derfor frykten for dette nå er så stor nå i den Rødgrønne leir, og endog i sentrums partiene?
Er man opptatt av å få til et regjerings skifte så vil stemme  til "mini partier" ikke bare være bortkastet, men i realiteten en stemme til 4 nye år med de Rødgrønne. Skal man få en borgerlig regjering, må man stemme på borgerlige partier med klare mandat muligheter, som f.eks. KrF, FrP eller Høyre.
Enkelte kristne taler nedsettende om den "sunne fornuft" i motsetning til det vi "har tro for", men jeg tror ikke et øyeblikk at all visdoms Ånd og vår mektige skaper og Gud Fader har det minste i mot at vi både ber og tenker, før vi velger!