- ER DU FRELST eller?

Du er på vei til helvete...
Du lever i synd..,
Du må omvende deg..,
Du må ta imot Jesus...

Slike utrykk er velkjent i gamle tiders «vekkelses forkynnelsen» - men for det økende flertall i vår kultur med lite eller ingen kjennskap til evangeliet er slikt språkbruk  uforståelig og frastøtende.

EVANGELIET, er et gresk ord som betyr «godt budskap», i det åpenbares Guds gave til menneskeheten. Et tidløst budskap, men formidlet på ulike måter opp gjennom historien.   

Hvorfor blir evangeliet mottatt med velvilje og åpenhet til visse tider og i spesielle geografiske miljøer, mens det til andre tider og steder har en markant tilbakegang?

De livsvilkår og det kulturelle miljø som er rådene, er viktige faktorer. Men kanskje mest avgjørende for hvordan evangeliet blir forstått og derved mottatt eller forkastet, er måten det blir formidlet på?

Hvordan formilde evangeliets gode budskap er et tema det kan sies og skrives mye om, her kun noen enkle tanker.

Evangelisering skjer når evangeliet blir formidlet så klart i ord og handling at det kan erkjennes som noe unikt Guddommelig det er verd å tro på!

Kan det være at vi tåkelegger evangeliet i et utdatert foreldet språk, som ikke bare blir missforstått men kan virke direkte pinlig og latterlig?

På YouTube så jeg en samtale med noen evangeliske kristne og multigeniet Elon Musk, mannen bak Tesla, SpaceX, og ikke minst Neuralink (AI, Super aktuelt tema!).

Et eksempel på hvordan «evangeliserende» språkbruk i aller best mening kan virke rart og fremmed hos dagens godtfolk. Samtalen lød omtrent slik:

- Siden vi er evangeliske kristne spør vi deg (Elon Musk), vil du ta imot Jesus som din frelser?

Det oppstår en pinlig pause med fnis og lett affektert latter fra «evangelistene», mens Musk tenker... Han svarer at han tror på Jesus undervisning, prinsipper og visdom, - å vende det andre kinn til er bedre enn øye for øye som vil gjøre oss alle blinde. Tilgivelse er viktig..., reflektere han.

Er det et 60-70% YES, spør evangelistene?

- Jeg vil si..Jeg tror på Spinosas Gud, svarer Elon og tillegger:   Soooo but hey,, if Jesus is saving people I want stand in his way!

Musk tok spørsmålet om å ta imot Jesus med respekt, selv om de som stilte det helt tydelig syntes det var pinlig å spørre slik. Kanskje har Musk en bakgrunn som har gjort han kjent med dette språket, men hvor mange i vår kultur vil finne et slikt direkte spørsmål meningsfylt?

Da jeg gikk på folkeskolen pugget vi salmer og fikk grundig Bibel kunnskap. I dag er undervisning i kristendom så marginalisert at begreper som synd, nåde, fortapelse og henvisninger til Bibelske referanser blir ikke forstått uten forklaring. Vitnesbyrd om personlige Guds opplevelser er idag tilnærmet forbudt i alt som staten betaler for innen offentlige institusjoner som utdannelse og helsetilbud.

Så hvordan formidle evangeliet så det blir forstått som et «godt budskap» i dag?
Jeg tenker ikke på det språket som nyttes når det prekes til kristne i ulike lokaler kalt kirker. Det er mye bra forkynnelse der, men vi når knapt promiller av stedets befolking der.

Folk i dag på helt andre plattformer en bare for noen ti år siden. Det pågår i dag en kulturell revolusjon uten sidestykke gjennom dingser som gir impulser fra de «påvirkere» vi velger og bruke tid på.

Forbilder og rolle modeller for den oppvoksende slekt er dagsaktuelle «kjendiser» som har lite å bidra med til personlighets utvikling, og verdivalg som gir åndelig og psykisk velvære.   

Dagens tomme underholdnings industri, masse kommunikasjon som fremmedgjør, materialisme som eneste verdi, skaper en «åndelig nød», som endog hos helt unge kan få utrykk i selvskading og livstretthet.

De utallige TV serier og filmer om det «overnaturlige» viser en stor åndelig hungersnød etter å oppleve noe annet enn hva som kan måles, veies, kjøpes og forståes.

Skal vi nå ut enten det er «personlig evangelisering» gjennom samtaler, eller media inkludert sosiale plattformer kan ikke et foreldet ordbruk stivnet i klisjeer fra vekkelse møter når ikke frem som noe «godt buskap» til folk flest.

Om språket i tillegg preges av fordømmelser, blir det direkte anti evangeliserende, og gir almenheten inntrykk av at vi Guds vegne setter en anklagede «preke-finger» i brystet på dem. Ingen av oss liker å bli overøses med påstander vi ikke kan ta til oss, fordi jeg bli preket til ovenfra og ned.

Vår tid trenger sårt evangeliets «Gode budskap». De fleste kan kjenne på frykt for fremtiden, meningsløshet, bitterhet, uforsonlighet, ensomhet, og andre negative følelser og tanker som gir svikende mental helse og åndelig armod.

Vitenskapen har gitt mulighet til at atomskyer kan dekke jorden og utrydde alt liv i løpet av timer, og aldri har det vært flere ustabile maktsyke personer med mulighet til å utløse et slikt Hamagddon enn i dag.   

Vi sitter ALLE på dødsdom, uten å vite hvordan, når og hva som da skjer...

Et eksistensielt godt budskap til hjelp i dette livet og innsikt i hva som skjer etter det, vil ha stor nedslagsfelt om det formidles i et språk som når vårt indre menneske.

Grev Ludwig van Zinzendorf, en av de store skikkelser fra kirkehistoriens, kjent for sin misjonsiver og forløper for vekkelses bevegelser, sa at Bibelens sentrale budskap må gjenskapes i hver ny tid. Evangeliet må formidles til hver ny generasjon som en profetisk tiltale som kan forståes som et et godt budskap.

Gud gis oss et språk som lar evangeliet bli forstått som et godt budskap inn i vår tids store åndelige nød. 

Gi oss som har erfart Guds kjærlighet og godhet profetisk klarsyn til å formidle dette ved liv og inspirerte ord som berører og forløser.

Bibel forståelse...

I Bibelen finner du eksistensielle sannheter som beriker enhver oppriktig leser, og det viktigste budskap gitt til menneskeheten. En utømmelig kilde til inspirasjon, veiledning og livsglede. Denne mest utbredte og leste bok har opp gjennom århundrene, vært elsket og æret, men også grovt misbrukt.

Den har vært brukt til å rettferdiggjøre kriger, forfølgelser og overgrep mot annerledes tenkende. Det å fordømme, såre og gjøre livet surt og vanskelig for vår neste, har blitt betraktet til tider som «bibelsk».

To helt ulik Bibelbruk:

Paulus som noen hundre år etter sin levetid fikk et utvalg av sine brever inn i det Nye Testamentet (NT) vokste opp med og var utdannet i, en bestemt forståelsen av bøkene i det Gamle Testamentet (GT). Han var brennende opptatt av å bekjempe de som ikke forstod og praktiserte Skriftene slik han hadde lært.
Som lovlydige bokstav fortolker, så han det rett å forfølge, fengsle og avlive de som ikke trodde som han. Da han fikk erfare Guds direkte tiltale inn i sitt eget liv endret det radikalt hans syn på tolkning av tekstene i GT, enten en forståelse som - «...Bygger på bokstav», som er «dødens tjeneste... som fører til fordømmelse». Eller en tolkning som bygger på «Ånd», som fører til liv. (2. Kor.3.

Den største bidragsyter til bøker i Bibelen, peker her på en forskjell på liv og død i bruk av inspirerte Skrifter, og konkluderer: 

«- bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende.»

Dødens tjeneste - gir kirkehistorien redselsfulle eksempler på, hvor lærestrider om tekster i Bibelen, ble brukt som årsak til å forfølge torturere og endog drepe sannhetsøkende hellige som heller gav sitt liv enn å fornekte sin tro.

Ulike Bibel tolkninger.
Fra NTs 27 skrifter ble autorisert i Alexandria år 367 e.kr. og slått sammen med GTs, har Bibelens bøker vært i særklasse de mest studerte, omskrevne, og omtale av alle tekster. Ingen bok har hatt større innflytelse over tanker, meninger og kulturliv. Daglig siteres fra denne bok i et omfang som aldri før i historien.

Likesom vi mennesker er forskjellig, blir forståelse og tolking av Bibelen mangfoldig. La oss derfor erkjenne med Paulus at vi forstår stykkevis, men om vi aldri kan forstå fullkomment dens høyder, bredder og dybde, kan ulike oppriktige synspunkter være en berikelse og hjelp til større erkjennelse.

Om jeg derimot opphøyer mitt og min tradisjons syn på spesielle skriftsteder på en måte som fører til kjødelige stridigheter og fiendskap, bruker vi Biblenes bokstav mot dens Ånd, og mot dens hovedbuskap; Vi er elsket av Gud gjennom Jesu liv og gjerning, og vårt gjensvar er å elske Gud, og vår neste. Rom.13,8-10.

Det unike ved denne bok.
Guds kommuniserer med oss også på mange måter, som i skaperverket, gjennom vår samvittighet, drømmer, gjennom kultur ytringer, forkynnelse og i vår Ånd.
Men gjennom Biblenes bøker kan Gud tale til oss på en direkte og unik måte, gjennom forfattere som inspirert av Guds Ånd, inspirerer, veileder og opplyser oss. (2.Tim 3, 15-17.)
Likesom Gud blåste ÅND inn i menneske på et stadie i livets utvikling som skilte oss fra alt annet i skaperverket (1.Mos.2,7) så er de Bibelske skrifter et utrykk for hvordan Guds Ånd har gitt oss en skriftlig åpenbaring som gir oss tilgang til mer detaljert og mer definitiv kunnskap om Gud og hans vilje. (Rom.15,4) Guds Ånd vil tale til oss gjennom disse Skrifter til aktuel forståelse av hensikten med livet her og nå.

Bibelen er ikke diktat.
Vi tror ikke at Bibelen, er diktert av Gud, ord for ord, bokstavelig talt, slik
Muslimene tror om Koranen. Apostelen betegnet GT som Skriften(e) eller «den gamle pakts bøker» som samstemmer med navnet «Bibelen», som betyr et bibliotek, en samling av bøker.

Noen mener Bibelen er «Guds Ord», eller «Ordet», i den forstand at alt som er skrevet i disse bøker er «Guds ufeilbarlige Ord», og nærmer seg muslimenes bokstavtro på Koranen. Om vi begrenser «Guds Ord» til Bibelens bøker, ble ikke «Ordet» offentlig tilgjengelig før Gutenberg trykket sine første 180 eksemplarer på Latin i 1454 e.Kr.

GUDS ORD (LOGOS), slik Bibelen bruker dette utrykket er det først og fremst om Jesus. (Joh.1. Og Åpb. 19,11-13.)

Begrepet «Guds Ord» brukes i Biblene ellers alltid om det TALTE ordet, ikke om det SKREVNE ord.-Den som taler, skal se til at han taler som Guds Ord. (1. Peter 4:11) Det brukes om Guds tale (logos) inn i en aktuell situasjon.
Paulus beskriver hvordan Gud tiltaler oss gjennom inspirert forkynnelse: dere fikk overlevert det Guds ord som vi forkynte for dere, tok dere imot det – ikke som menneskeord, men som det Guds ord det i sannhet er (1.Tess 2,13)

Guds ord «levende og virkekraftig», (Hebr. 4, 12) ikke noe statisk fanget i bokstaver. Når Gud taler til oss nå, ved LOGOS om aktualiseres i vår egen bevissthet, som vi må ta stilling til, er det Guds levende Ord.

Det Djevelen sådde tvil om var ikke de skrevne ord, men det talte... har Gud virkelig sagt? Guds tiltale til Adam og Eva, var det slangen fryktet.
Satan brukte derimot ord fra GT for å friste Jesus til bokstav tolkning av det som «står skrevet». Han fant ikke bare ett men to skriftsteder, han tolket bokstavlig til galt bruk. Ord han mente Jesus skulle ta alvorlig og handle på ( Luk.4,9-11). Slik så ofte Bibel missbruk ble kontant avvist av Jesus; - Bort fra meg, Satan!
Djevelen bruker gjerne løsrevne Bibel sitat for å få oss inn i fordømmelse, depresjon, og ukjærlig oppførsel mot vår neste, når det skjer så ikke la deg friste, men si som Jesus; - det står også skrevet! (Matt.4,7)

Det er spennende, velsignet og utfordrerne når vi ikke bare leser men høre Guds tale. Frukten av slike møter med Guds Ord frembringer gode frukter som

«-kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven.Gal. 5,22-23

Logos. Guds Ord, er ikke døde læresetninger. Ikke noe sted i Bibelen finner vi «lære» i form av ordnede punker. Apostlene ville ikke legge slik byrder på kristne fra andre nasjoner, og nevner bare fire påbud i Apg.15,28-29, hvorav tre om mat, knyttet til datidens kultur og skikker.

Skrevet av mennesker.
Biblenes bokstaver og ord er inspirert av Guds Ånd, men nedtegnet av mennesker. Vi ser ulikhet i skrivestil og innflytelse fra de omstendigheter de levet under. Skribentene av de historiske, poetiske, profetiske og NT skriftene, viser umiskjennelig trekk av det felles sant menneskelige, som særpreg i personlighet, begrensninger i forståelse og lik pavene var de ikke feilfrie.

De skjuler ikke sine menneskelige sider, skiftende sinnsstemninger, som tvil og mismot til livsglede og lovsang. Dette styrker bare Bibelens ekthet, troverdighet og tidløshet.
Det er ingen grunn til frenetiske bortforklaringer rundt Skriftsteder som motsier hverandre, fordi forfattere formidler så langt de så og forstod i ulike tidsaldre.
De var preget av sitt verdensbilde, sitt syn på historiske begivenheter, og i god forstand sin menneskelighet. Inspirert av Guds Ånd har de gitt oss svimlende sannheter om Guds uendelige skapermakt, og nedfelt Guds ufeilbare tanker inn i bokstavenes, ordenes, grammatikkens og språkenes skrøpelige emballasje.

De skrev ikke i ekstase, eller etter diktat, men ved ånds inspirert fantasi, forstand og vilje, formidlet de så langt de så, Guds frelsesbudskap i skriftspråkets former. Likesom Jesus var et sant menneske, er også de Bibelske skrifter sant menneskelige, og det gjør dem bare mer ekte og berikende å lese, vi gjenkjenne det menneskelige i formidlingen av det Guddommelige. Evangelistenes Kristus vitnesbyrd er pålitelig og troverdig, nettopp fordi det er personlig og ulikt formet av de fire skribentene.

Også Paulus preget av sin tid.
Kulturelle omstendigheter som Paulus levet under for 2000 år siden finner vi naturlig nok mange avtrykk av i brevene. Han mente f,eks, at «All øvrighet er innsatt av Gud», at slaver og andre bør bli i sin sosiale stand, og at det var best å ikke gifte seg.
Det er mange eksempler på hvor viktig det er at bokstav tolking ikke erstatter Guds Ånds vitnesbyrd i vår egen tid. 1.Kor 13.35 skriver f.eks. Paulus; «-det er en skam for en kvinne å tale i menigheten», og likende omtale av kvinner i samme kapitel bære umiskjennelig preg av samtidens kvinnesyn og normer. Gud kvinner i alle tjeneste gaver til stor velsignelse både ute og hjemme, vi kan ikke la bokstav tolkning overstyre det som Guds Ånd så klart stadfester i dag.
Vi sier Amen når Paulus i tidløse klarsyn skriver at alle stand, raser,samt menn og kvinner likestilles av Gud. (Gal.3,28)

Vi har sett mange underlige (bort)forklaringer på det Paulus skriver om homoseksualitet, men det er kanskje så enkelt at han i denne sak var preget av den jødiske tradisjon og syn?

Når han i Gal. 6 skriver «Bær hverandres byrder» og noen vers litt lenger ned påpeker «enhver skal bære sin egen byrde», så behøver vi ikke undres om Gud er uening med seg selv, det er den gode Paulus som bare peker på to sider av saken.
Paulus referer til lærestrider i sin samtid, om mat og drikke, om dager og tider, omskjærelse eller ikke, men gjør klart hva han hadde i fokus; «- jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet» (1.Kor.2,2.)
Når apostelen Paulus krystall klart beskriver hva Gud har vist han ved sin Ånd om rettferdiggjørelse ved Kristus, så er det Guds rene Ord.

Når han derimot i sine brever berører personlige ting som en kappe og bøker han hadde lagt igjen hos Karpus i Troas, eller hilser til personer han kjente men ikke vi, betegner vi ikke slike dagligdagse referanser for «Guds Ord», da ville vi ta bort dette begrep sitt innhold og mening.

Bibeltro.
Paulus presisere selv de menneskelig sider i det han formidlet i sine brever, han kunne si; «- dette er mine ord og ikke Herrens». Om det å være «bibeltro» innbærer at vi må praktisere alt Paulus anbefaler ...;da bør man f.eks. drikke «litt vin for magen», hilse hverandre med «hellig kyss», for å nevne et par formaninger de fleste kristne ikke får dårlig samvittighet av å overse.

Om man legger vekt på påbud som hår lengde og bruk av hatt eller ikke, og erfarer personlige velsignelser ved det, er det helt greit. Men til de som vil pålegge dette og likende, sier jeg som Paulus - om noen vil strides om dette, så har ikke vi noen slik skikk, det har heller ikke Guds menigheter. Bruker jeg «Bibltroskap» som påskudd til å la min kjødelige natur utrykk sider som fører til fiendskap, strid, rivalisering, selvhevdelse, stridigheter, og partier, da motarbeider vi Bibelens Ånd og hensikt. De fleste av oss har en tendens til å utvelge visse påbud og lære begrepet som meget viktige og helt overse andre.

Fordømmelse er dessverre fremdels et av kristenhetens fremste kjennetegn, grunnet bokstav tolkninger som tegner et vrangbilde av vår alles Far og Gud, og står i grell kontrast til evangeliets budskap om Guds kjærlighet, og at vår respons med kjærlighet til vår neste. Gud hater urett, men han er ikke sint på oss, eller spionerer på oss for å anklage oss i vår ufullkommenhet, for han vet vi alle kommer til kort, og vi forakter ikke Guds godhet, overbærenhet og tålmodighet,(Rom.2,4) mot oss, og vil derfor vise det samme mot vår neste.

Hvilke ord?
De som Jehovas Vitner tror at alle ord i Bibelen er diktert av Gud, vikler seg inn i uoverstigelige problemer. For det første er ingen original tekster funnet, heller ikke Norske Bibel 1930 er det. Derfor pågår opp til vår tid et kontinuerlig vitenskapelig arbeide med å "bestemme" hvilke av de mange greske grunntekster som antas å ligge nærmest originalteksten.

Oversettere til vår tids ulike Bibel utgaver må velge og plukke til nå over 5800 greske grunntekst funn, pluss latinske og andre ur-språks bibel tekster.
Neste store utfordring er så å forstå hvilke ord grunntekster skal oversettes til.
I de ulike norske oversettelser finner vi mange eksempler på ord som er oversatt ulikt, så hvilke av disse er det ufeilbarlige «Ordet»?
Jehovas vitner laget like godt sin egen bibel hvor de plukker fra ulike grunntekster til støtte for sine konspirasjon fantasier om endetiden.

Fortellende bøker i GT.
Når vi leser i 1 Mosebok er det ikke «verdens historie» eller «vitenskaplige» beskrivelser, det er langt dypere sannheter som vil bestå gjennom alle skiftene naturfaglige oppdagelser og teorier. Gud er Opphavet til alle ting, det vi ser har sitt opphav i det usynlige. Disse fortellingen skal ikke tolkes bokstavelige, slik ateister gjør for å bevise at det som her står er ikke sant ifølge det vi vet om universets og jordens tilblivelse. Her får vi del i sannheter som gjelder oss alle, i et språk og abstraksjoner som er tidløse, som naturvitenskapen ikke har ord for.

Om vi leser en bok, eller ser en film, som sjelden beskriver hva som bokstavelig har skjedd, så er det ikke løgn. Det er tvert om forsøk på å formidle sannheter som hjelper oss å forstå dypere sammenheng i tilværelsen. Dette er hensikten med disse tekster, og slik de må forståes. Om vi i fortellingen om den «Barmhjertige Samaritan» blir opptatt av om denne Samartian fantes, og om han virkelig stoppet, og om denne fortellingen var sann, mister vi hele poenget.

Om man hevder at de ulike skapelses beretningene er bokstavlig vitenskaplige beskrivelser, uten å innse at dette er dyp mytiske libngelser, og åndelig innsikt fra old tider, om sannheter som vitenskapen ikke er satt til å forstå, da havner man i den dogmatiske bokstavtro, hvor jorden er flat. En bokstav ortodoksi som fordømte sannhetsøkende genier som gav viktige bidrag til forståelse av vårt univers og livets utvikling, og forsatt strever med å forklare disse beretninge.

De som mener at man utfra GTs ætte tavler kan regne seg frem til at menneskeheten er vel 5-6 tusen år gammel, må få lov til det. Men vil de saliggjøre troen på slike og likende tolkninger, kan det få oppriktige sannhetsøkende å mene at vi forsøker å pådytte dem eventyr og overtro.

Slike bokstav spekulasjoner, skygger for GTs egentlig budskap og hensikt, som er å peke frem mot Guds inngrep i historien ved Jesu komme.
Vi finner også et gudsbilde i GT preget av forfatternes syn på en mer streng og hevngjerrig Gud under den gamle pakt enn den Gud som beskrives i NT.

Martin Luthers Bibelsyn.
Vi som ikke er katolikker er «lutheranere» i den forstand at vi tror Skriften står over kirkelige tradisjoner. Det var først på Luthers tid at Biblene kunne bli mer alment kjent takket være oppfinnelse av trykk pressen, og oversettelser.
Før var den tid var det bare de som kunne latin som hadde enerett til å lese og tolke Bibelen.

Luthers oversettelse av NT fra gresk til tysk kom i 1522, og William Tyndales engelske oversettelse (som han ble brent på bålet for) fra latin kom i 1523 (King James Version, kom 1611).

Men protestantene hadde ulike syn på hvordan Skriften skulle tolkes, Huldrych Zwingli, argumentere med at den Hellige Ånd ville gi lesere forståelse, mens Luthers syn var at troen alene (sola fide) var det som gav rett tolkning av Skriften. Luthers reformasjon kan summeres i hans motto “sola scriptura”, ved Skriften alene! Så høyt satte hans Bibelen autoritet, og hans oversettelse til Tysk står seg godt enn i dag.

Tross det hadde han frimodighet til å rangordne de nytestamentlige skrifter!
I forordet til sin bibelutgave fra 1522 kaller Jakobs brev en «Strohepistel», strå-epistel. Om Johannes' Åpenbaring sier han at den er «verken apostolisk eller profetisk». Judas' brev anser han for å være overflødig, og Hebreerbrevet er ifølge ham «sammensatt av mange bruddstykker og blandet med litt tre, strå eller høy». Når det gjaldt GT mente han at kongebøkene var mer troverdige enn Krøniker bøkene, mens Esters og Predikernes bok var han særlig skeptisk til.
Det mest oppsiktvekkende var at Luther luket ut hele 8 bøker fra GT, som altså oldtidens normgivende teologer hadde autorisert som kanoniske skrifter, og som fortsatt i dag er med i den katolske Bibelen. Vi kaller disse bøker «apokryfiske skrifter».

Luther fremhevet for 500 år siden, det alle ulike evangeliske kirkesamfunn siden har bygget på, at kun Skriften er øverste autoritet i sentrale trosspørsmål. Samtidig så han klart de menneskelige sider hos de ulike forfattere, og var ikke redd for å si sin mening om det.
I dyp respekt for Den Hellige Skrift erkjente han at Skribentene var organisk forbundet med tiden de levet under, og at ikke i alt de skrev var like Guddommelig inspirert. Luthers nøkternhet i dette er minst like aktuelt i dag.

Gud taler i dag.
Når Jesus formante disiplene ved sin bortgang sa han ingen ting om at hellige skrifter skulle være «Guds Ord» til dem, men at han skulle sende Den Hellige Ånd og at «- når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet.» Joh, 16,13.
Bibelen er ikke avsluttet bok, den må skrives på ny hver dag, sa grev Zinzendorf, som hadde erfart at usunn Bibel tilbedelse som en ufeilbarlig bok, førte til død ortodoksi og lærestrider. Guds taler Ordet til alle som vil lytte, en profetiske tiltale inn i vår tid og i hver generasjon som må begynne forfra.

Ånden åpner Bibelen for oss.
Det menneskelige natur vil helst forholde seg til det vi kan lese overflatisk i en tekst, enn å søke den dypere åndelig mening. Den unge Paulus var i største oppriktighet i sin fariseeristiske «bibeltro» tolkning, som fikk han til å fnyse «av trusel og mord mot Herrens disipler» (Apg.9,1). Han tok Skriften på «ordet». Denne bokstaven tolking førte til fordømmelse og død, men ved Åndens åpenbaring fikk han se at den kongelige lov i Skriften var: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. (James 2,8)

Vi er ganske enkelt ikke i stand til å forstå verken GT eller NT, uten Åndens åpenbaring, ”Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene.” (Lukas 24:45) Skriften rett brukt og forstått er et redskap for Ånden.
”Vi tjener Gud i et nytt liv, i Ånden, og ikke som før etter bokstaven.” (Romerne 7:6)

Det finnes ingen større velsignelse og tilfredsstillese enn når ord fra Biblene blir levendegjort, det er som vår ånd møter Guds Ånd «- Hvem andre enn menneskets egen ånd vet hva som bor i et menneske? -
Slik vet heller ingen annen enn Guds Ånd hva som bor i Gud.» (1. kor. 2.11)

Da erfarer vi som Emmaus vandrerne...«Brant ikke våre hjerter i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» (Luk.24,32.

 Ufattelige GUD

Hvem kan forstå GUD, hans guddommelige vesen, tanker og planer
Gud er ufattelig, punktum.

På tross av at Gud ikke kan underlegges vanlige tankebaner, kan enkle jeg som i et speilbilde, ha muligheter til å ane noe om Gud.. Der forstanden ikke strekker til, kan vi bruke en dypere del av vår bevissthet, vår ånd.

Vi har fått muligheten til å erfare og erkjenne åndelige virkeligheter fordi Gud lar utgytt sin Ånd over «alt kjød». Kjød er et utrykk for våre nåværende begrensinger i et forgjengelig legeme, men i dette «kjød» bor en sjel/ånd, som i kontakt med Guds Ånd kan få innsikt i hvem Gud er, og hva det betyr for oss i dag, og gi troens visshet om at Gud finnes.

I de bøker som er samlet i Bibelen, har vi det store privilegium å få del i tanker og inntrykk Ånds inspirerte forfattere i tidligere tider har nedtegnet.
Ved den samme Ånd som inspirerte disse har vi muligheten til å få erfare virkeligheter og sannheter som vi ikke kan finne i den fysiske verden.
Men disse verdifulle skrifter må ikke misbrukes til å lage rammer og læresetninger utfra vår begrensende forståelse og utvalg av skriftsteder, som vi i barnslig hovmod mener GUD må holde seg innenfor.

Paulus som hadde sterke erfaringer og unik innsikt om Gud, i sin grunnleggende apostoliske tjeneste, erkjenner, - vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis, og viser eksempel på hvor ufattelig Gud er i Rom, 11,32-34;
Gud la alle under ulydigheten for å kunne miskunne seg over alle.
Å, dyp av rikdom og visdom og innsikt hos Gud!
Hvor uransakelige hans dommer er og hvor ufattelige hans veier!
Hvem kjente Herrens tanke, eller hvem var hans rådgiver?

Her tar han oss med ut på svimlende tros dybder.
For det første,
Gud la alle under ulydigheten for å kunne miskunne seg over alle.
Ulydighet er kategorisk. Vi liker å dømme mennesker etter grader av ulydighet, men Gud plassere alle i samme bås.
Brudd på ett eller alle bud/lover, legger alle uansett «under ulydigheten».

For det Andre.
Han gjorde alle ulydige, for å -kunne miskunne seg over alle.
At vi er underlagt ulydighet i forhold til den Guddommelig standar, det kan vi erkjenne og forstå, men at også alle er underlagt Guds miskunn...HVA?
Her er kommer vi med våre protester og meninger;
Da må du først bli ...også må du..., og så burde du ...
Om dette er det skrevet og talt mye om.
At Guds miskunn gjelder for ALLE, i like stor grad som ulydigheten gjelder for ALLE, anfekter våre religiøse tankebaner.
Vi reagere på bruken av det ubegrensede utrykk ALLE!

Siden mennesker er ulike i sitt forhold og tro på Gud, så må det være det som avgjør om vi kommer under hans miskunn eller vrede, er en naturlige mening.
Også andre steder i steder i Bibelens kanskje viktigste bok, Romerbrevet, virker bruken av det altomfattende ALLE, urimelig og ufattelig for oss.
Som f.eks i 5,18:
Altså: Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for ALLE mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for ALLE.

Dette er helt grunnleggende og sentrale sannheter vi ikke kan overprøve.
Guds planer og tanker er så mye høyere, annerledes og større enn oss.
Det er ikke vår oppgave å dømme om hva Gud har i sin visdom har til hensikt. Vi kan bare konkludere med Paulus:
Å, dyp av rikdom og visdom og innsikt hos Gud!
Ufattelige Gud.

Hovedbudskapet i Bibelens Nye Testamente er at Gud er god, barmhjertig, og kjærlig. Slik Jesus viser oss Guds Fader hjerte i lignelsen om den egenrådige og så bortkommne sønn at han så på seg selv som helt uverdig.
Noe hans prektige bror var helt enig i.
Hans tankegang og dom var helt i strid med sin Fars.
Alt for mange har hørt forståsegpåere utlegge FAR som en som med strenghet vil straffe ethvert feil trinn som han i sin allvitenhet noter seg.
Men vi kan ha full tillit til at vår kjærlig Fader og skaper vil dømme slik leser i Bibelens siste bok:
Ja, Herre Gud, du Allmektige, sanne og rettferdige er dine dommer. Åpb.16,7.

Vi ER alle ulydige, det er sant.
Gud ER miskunnelig mot alle, det er like sant!
Store gode ufattelige GUD.
Hvor uransakelige hans dommer er og hvor ufattelige hans veier!
AMEN.

Har Protestantismen utspilt sin rolle?

Jeg tror at en av største profetiske begivenheter i det 20. århundre (1901-2000) var den mektige Åndsutgytelse som forunderlig nok startet på dag 1 i det århundre, nemlig 1 Januar 1901.

I Topeka, Kansas var det et bønne møte innfor det nye århundre, og den unge Agnes Ozman ba noen legfolk fra Metodistkirken legge hendene på henne og be om at hun skulle få Den Hellige Ånd slik de hadde lest skjedde i Apostel gjerningene, og mens de ba brøt hun ut i tungetale. Det var begynnelsen på en verdensomspennende Åndsutytelse som i 1907 resulterte i at Pinsemenigheter begynte å gro opp. Siden (som jeg skrev om i bloggen før dette) i siste halvdel av dette århundre spredte den karismatiske bevegelse seg til de etablerte kirkene i de protestantiske og ortodokse tradisjoner, og til slutt til den romersk- katolske kirke. (RKK)

Det hevdes at det nå er anslagsvis 700 millioner karismatikere innen de ulike kirker rundt om i verden, hvor kanskje 200 millioner er katolikker. I et profetisk perspektiv er det et interessant historiske faktum at på samme dag som Ånden falt over Agne Ozman i Kansas så stod Pave Leo XIII frem i Roma, og proklamerte det nye århundre med en bønn om at Den Hellige Ånd skulle gjøre sitt verk, med en fornyet utdeling av sine gaver over alle Jesu disipler! Deretter viet Leo XIII sin lange pavegjerning særlig til å arbeide for gjenforening av alle kristne.

Johannes Paul 2 med Kong Harald i Oslo i 89

Om den karismatiske fornyelse innen DKK sa Pave Johannes Paul II følgende:
"- Fremveksten av denne Fornyelse etter "Det Annet Vatikankonsil" var en spesiell gave fra Den Hellige Ånd til Kirken. Det var et tegn på en lengsel hos mange katolikker .....å kjenne den forløsende kraften i Kristus vår Frelser i en mer intens erfaring av individuell og kollektiv bønn, og til å følge lærdommer i Skriften ved å lese den i lys av den samme Ånd som inspirerte de som skrev. En av de viktigste resultatene av denne åndelige oppvåkning har vært en økt tørst etter hellighet som vises i enkeltmenneskers liv og i hele Kirken. "   Du kan lese mer her.

Lever vi i post Protestantisk tid?
Uten at endel av oss har "fulgt med i timen",  har det skjedd en større tilnærming mellom de store hovedstrømninger innen kristenheten som den katolske, ortodoske, lutherske og karismatiske enn vi er klar over. Nesten 500  år etter Luthers betimelige og helt nødvendige oppgjør med den katolske kirke, har den samme kirke erkjent evangeliske grunnleggende prinsipper i et felles dokument mellom den verdensvide Lutherske og Katolske kirke signert i Augsburg 31 oktober 1999 - 483 år etter Luthers teser. Der fastslåes det:

"Sammen bekjenner vi: av nåde alene, i troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd, som fornyer våre hjerter, utruster og kaller oss til gode gjerninger. " 
Gode gjerninger er en ekte svar på Guds nåde - ikke årsaken til det. De ble også enig om å opphever den formelle fordømmelser som den katolske og lutherske kirker hadde mot hverandre.
Dokumentet i sin helhet
I dette siste 44 punkt heter det:
Vi takker Herren for dette avgjørende skritt videre på veien til å overvinne delingen av kirken. Vi ber den Hellige Ånd lede oss videre mot den synlige enhet som er Kristi vilje.
Bakgrunnen for dette dokument

- The miracle of Unity has begun
Den som gjorde meg oppmerksom på dette var biskop Tony Palmer

Biskop Tony Palmer

 som vakte sensasjon da han fremstod på en konferanser evangeliske karismatikre som Kenneth Copeland Ministry hadde i Texsas i januar og viste en video hilsen fra Pave Francis.  Video fra denne konferansen

"- Det skjer noe historisk mitt i blant oss, og vi trenger å være bervisst på hva som skjer, The Miracle of Unity has begun" sier biskop Tony Palmer, som de siste 10 år har virket som en mentor blant katolske karismatikere. Det har overbevist han om at vi lever i post Protestant tid, og at det er tid for nye radikale skritt mot større enhet blant alle kristne.
Tony Palmer er selv et meget interessant eksempel på hva som skjer internasjonalt når det gjelder kristen enhet, både i sin praksis og i sitt syn. Han er født i New Zealand, vokste opp i Sør Afrika
hvor han var leder for Kenneth Copeland Ministries. Han ble i 2003 bedt av den RKK og flytte til Italia og virke som mentor for karismatikre innen denne kirke selv om han ikke var katolikk. Han knyttet seg til Anglikanerne i "the Communion of Episcopal Evangelical Churches" og var med å grunnlegge den internasjonal og tverrkirkelig felleskap og ble biskop i "The Ark Community, basert i Storbritania. Han er også med i EuroChurch viss formål er å utvikle misjons lederskap for kirker i det 21 århundres Europa. Forenet og effektive i å bringe de gode nyheter om Jesus Kristus til det minst evangeliserte kontinent.

Jeg ser Guds kjærlighet i øyene til denne
kjære Fransiscan broder, sier Palmer.

 Siden han ble bedt av den RKK å virke i den karismatiske fornyelse har han reist og møtte kirke ledere verden rundt.
Som en evangelisk Anglikansk hadde han tjent under tre paver, da på oppdrag fra den RKK kom til Buenos Aires og møtte Kardinal Jorge Mario Bergoglio som hver måned var med i en samling for den Karismatiske fornyelse blant byens kristne. Palmer ba om tillatelse til å virke for fornyelse innen hans bispedømme. - Vi fikk straks god kontakt og han anerkjente Den Hellige Ånds virke i og igjennom oss, forteller Palmer og kardinalen ble som en mentor for han i denne tjeneste.
Den 13 mars 2012 ble den 76 årige Kardinal Bergoglio valgt til den første ikke Europeiske pave på mer enn 1000 år og var den første som tok navnet etter den ydmyke Francis of Assisi, som hadde mottoet: "Forkynn evangeliet over alt, om nødvendig bruk ord." 
- Det var bort i mot surrealistisk å se at min mentor, bønne partner og venn ble pave, sier Palmer. - Jeg vet at vi nå har en pave som ber om Åndsutgytelse og tror at alle Guds barn er ett, sier han. Jeg husker da han kom til et møte med 5000 Evangeliske ledere i Buenos Aires, og knelte ned og ba om deres velsignelse og forbønn.

Pave Francis 1

I en tale til kardinalene to dager etter han ble valgt sa han bl.a.: " Hjelperen Den Hellige Ånd er den ultimative kilde for alle iniative og maifestasjoner av troen. Talsmannen som gir ulike gaver til den enkelte av oss, forener oss i menighetens felleskap, som tilber Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd."
- Vi har i dag en verdensvid Åndelig fornyelse innen den RKK, offisielt støttet av de tre siste paver, så vell som den nåværende. Gud fortsetter det verk som begynte da pave Johannes XIII ba om "en ny Pinse" i 1962, sier Palmer. Det var på grunnlag av denne kjennskap at pave Francis nå i Januar inviterte han til Vatikanet. Da paven hørte han skulle besøke konferansen til Copeland i samme måned, ba han om å få sende en hilsen, og Palmer tok opp på sin iPhone.  Se Palmer forteller om denne video!

Har noe viktig endret seg?
Det er ikke vanskelig å forstå at i blant oss som har sett på katolisismen som vranglære, med sin Maria dyrkelse, tro på kraft i relikvier og helgen dyrkelse, og denne kirkes blodig historie, reagerer når en lederskikkelse innen frikirkeligheten som Ulf Ekman blir katolikk.
Men la oss se på vår egen situation, samtidig som vi løfter blikket litt og ser hva som skjer i dag, innen den RKK, før vi snublet i bena på hverandre i iver etter å bekjentgjøre vår avstand fra alle pavekirkens villfarelser. Hva med våre egen situasjon? Er vi åpen for fornyelse, og ser de Åndelige gaver i rik funksjon? I begynnelsen av sist århundre var den RKK preget av død og formell religiøsitet, mens det i de siste årtier har pågått en åndelig fornyelse som har resultert i det nå finnes over hundre millioner av gjenfødte, åndsfylte og herlige kristne i denne kirke!
Samtidig må vi erkjenne at den Europeiske lutherske kirke er preget av tilbakegang, bibelkritikk, og på vikende front i grunnleggende etiske spørsmål. 

Katolske karismatikre på konferanse i England 

 Lære er viktig, men liv er fundamentalt. 
Har den RKK valgt en brennende, ydmyk og Jesus troende gjenfødt broder som leder?
Francies "hjerte språk" tale til oss om sin lengsel etter enhet blant alt Guds folk er noe som angår alle som lengter etter Guds rikes fremme.

Er det nå slik som kona til Tony Palmer erfarte:
 - Jeg fikk se at jeg kunne være katolikk, karismatiker, evangelisk og pinsevenn, og bli absolutt akseptert for dette i den Katolske Kirke!
Kan vi kjenne på en felles lengsel etter å se en synlig manifestasjon av kristen enhet? En åndsfødt hjertelig enhet, ikke en læremessig enhet - der den teologisk faktor er at vi er ett i Kristus. Sist julaften satt jeg å så på messe fra Peters kirken i Roma, og paven talte. Jeg forventet meg noen tørre formalistiske tanker, men fikk høre en spennende utleggelse av Guds ord. Her kan du lese Francis tale.

Strømmer av velsignelse.

Her i Norge er ikke den katolske kirke det største kirkesamfunn som i mange andre land, men også her har det nydelig vært kontakt mellom pinsevenner og den katolske kirke. Pave også for Pinsevennene?
Det er på tide at vi i ydmykhet gir anerkjennelse til den sterk åndelig fornyelse som pågår innen den RKK og den dype oppriktige Gudsfrykt som finnes der. Millioner innen den RKK har møtt Jesus til frelse og erfart å bli fylt av Guds kjærlighet, og erfarer og bruker Åndens gaver på en måte vi lengter etter og ber om i våre egne sammenheng!
  I de siste dager skal det skje sier Gud: Jeg vil utøse min Ånd over alle menneskser. Apg.2,17.

Åndsutgytelse blant katolikkene

Det har skjedd noe mange med meg aldri ville tro var mulig, nemlig en stor Ånds utgytelse innen den Romersk Katolske Kirke! (RKK)
For at dette skulle bli muliggjort sendte Herren veibrytere.

David du Plessis

En av de var David du Plessis, som var med å la grunnlag for de første utbrudd av den verdensvide karismatiske vekkelse innen de gamle kirkesamfunn.
Som pastor i Assemblies of God i USA var han med å organisere den første verdens konferanse for pinsevenner i 1947, og ble organisasjon sekretær på heltid for "Pentecostal World Conference" frem til 1959. I sin selvbiografi  "The Spirit Bade Me Go" forteller han om hvordan han som etablert pinsepredikant var invitert til et møte med 24 økumeniske ledere:
"Jeg så på slike ledere som bærere av kjetteri og falske doktriner, og ba Gud dømme dem for deres villfarelser. Etter noen introduksjon ord kjente jeg plutselig en varme komme over meg. Jeg visste det var Den Hellige Ånd som

nå tok over, og i stedet for den gamle harde følelse av kritikk og fordømmelse, ble hjerte fylt av en slik kjærlighet og medfølelse for disse kirke ledere at jeg heller ville død for dem, enn å dømme dem."   Han husket hvordan Smith Wigglesorth hadde profetert over han, at Gud ville utgyde sin Ånd over kirkene og at han skulle bli involvert i dette. I 50 årene ble han bedt om å dele om sin pinse opplevelse innen de ulike historiske kirkesamfunn.
Han ble invitert til å tale til "The International Missionary Council" i Tyskland 1952, og fikk der kalle navnet "Mr. Pentecost". Han ble medlem av staben i "the World Council of Churches" og fikk observasjons status på "the Second Vatican Council" i 54 og 61. Før dette var det veldig liten kontakt mellom pinsevekkelsen og andre kristne. Men nå ble det forsiktig åpnet en dør hvor Mr. Pinse kunne gi sitt budskap om Åndens liv, fylde og gaver, det ble start på det som i dag er moderne kirkehistorie.
 Dessverre typiske for innstillingen blant datidens pinsebevegelse (og enda?)  ble han presset til å frasi seg sin pastor bevilgning i "Assemblies of God" i 1962, men fikk denne tilbake i 1980, syv år før han døde. Jeg fikk det privilegium å intervjue David du Plessis under en av pinsevennenes verdens konferanser, og fikk sterke inntrykk av en ydmyk "statsmann" innen den internasjonale kristenhet.

Kardinal Leo Joseph Suenens

Da pave Johannes 13, innkalte alle biskoper til Vatican II,  og den første sesjonen gikk i vranglås grunnet en for stor mengde av dokumenter, ba paven kardinal Joseph Suenens å rydde opp og derfor satte han agendaen for hele det 21 konsilet. Paven ba han dele sitt syn på behovet av fornyelse i RKK, og ble en av de fremste røster under hele konsilet! Han ble en av de første ledene katolikker som støttet den karismatiske bevegelse blant sine egne. Den alltid våken Aril Edvardsen for hva som skjedde internasjonalt tok kontakt med Suenens og fikk han til sitt stevnet i Sarons Dal, under sterk kritikk selvsagt. Noen av oss som kun kjente litt til den trauste lutherske flokk her i nord, forstod etter hvert at det utrolig nok fantes hengivne åndsfylte og Gudfryktige kristne brødre og søstre også innen den katolske kirke.

Vatikan II (1962-65) åpnet også en dør for dialog og samarbeid med andre kirker, særlig om sosiale forhold som ekteskap og abort spørsmålet.

Konsilet erstattet også utrykket "kettere" om Protestante med "brødre". OG ikke minst kom "Åndens Gaver" i fokus ikke som noe perifert eller ubetydlig i kirkens liv, men tvert om som "avgjørende betydning for oppbygging av Kristi legeme". Det var denne åpning mot andre kristne og de åndelige gaver, som åpnet veien for den store inngang den karismatiske vekkelse/fornyelse fikk i den Katolske kirke, som brøt ut etter konsilets avsluttning i 1965. Noe som igjen resulterte i økende dialog og felleskap med "Pentecostals" og karismatikkre innen ulike kirker. Så i 1967 brøt det ut en Åndsutgytelse som førte til verdensvid fornyelses bevegelsen innen RKK. Det skjedde ikke ved predikanter eller prelater, med ved studenter som hadde en "retreat" ved Duquesne University (USA), som ble grunnlagt 1878 av "the Holy Ghost Fathers"!
Studentene leste Apostlenes Gjerninger og "The Cross and the Switchblade" (David Wilkerson´s historie) og "They Speak with other Tongues" (Sherrill) og samtalte om åndsutgytelsen beskrevet i disse to bøker. En del av disse fikk en overveldene åndsopplevelse med tungetale, som spredte seg neste samtidig til Notre Dame University, som er mest kjent for høy undervisnings kvalitet og forskning.

Notre Dame University

Disse læresteder holdt blant annet "sommer skoler" hvor prester, nonner og legfolk fra hele verden deltok. Så i bønnemøtene ble hundrevis døpt i Ånden, og tok med seg denne erfaring til sine ulike hjemland. Det ble holdt "Life in the Spirit" seminar, hvor deltagerne ba for hverandre og fikk åndelige erfaringer. Det var ungdommer og legfolk som ble brukt, og det stod klart at dette var et verk av Gud og ikke av noe menneske. I løpet av få år ble det etablert karismatiske bønnegrupper blant katolikker over hele US og verden rundt. Undervisning om Dåp i Ånden, lovsang, forbønn, og bruk av nådegaver, ledet til personlig Nytestamentlige erfaringer i manges liv.
- "Jeg har personlig erfart at det finnes mange herlige kristne blant katolikkene som er åndelige sultne og lett å lede inn i en erfaring av Den Hellige Ånds Dåp", forteller en av de som virker på fulltid innen denne fornyelse.

Vatican City, St. Peters square, Pinse 2006. 

Her var samlet 400.000 gjenfødte, åndsfylte katolikker 

som sang " Come Holy Spirit" !

25 år etter kunne David Barrett som den ledene innen registrering av kristnes tilhørlighet i ulike samfunn, rapportere at 75 millioner innen den RKK, hadde blitt berørt av den Karismatiske fornyelse og var døpt i Ånden! I 2003 hevdet misjons historikere at det var 119 millioner karismatiske katolikker i 230 land. Nå i 2014 estimerer Tony Palmer (se min neste blogg!) at de er rundt 200 millioner. Det er i så fall mer enn dobbelt av de som regner seg som Lutheranere!

Paver etter denne fornyelses bevegelse innen deres egen rekker brøt ut, her vært grunnleggende positive til den. Ikke minst Pave John Paul II som gav anerkjennelse til den karismatiske bevegelse ved flere anledninger.

Vil du lese mer om hva som skjer nå, så se:
Det offisielle nettsted for den karismatiske vekkelse i den Katolske Kirke.

Jeg undrest: Er virkningen av denne Åndsutgytelse innen de historiske kirker og særlig DKK,  noe av det viktigste som skjer innen kristenheten ? Bør det ikke være et takke emne for vi som tilhører en fåtallig og delvis stagnert pinse eller frikirkelighet her i nord, at tross alt det vi mener er galt i DKK inkludert Maria dyrkelse, pavens ufeilbarlighet, osv så pågår det nå DER en vekkelse til personlig åndsfyldt Gudsliv av dimensjoner vi har vanskelig for å fatte? Når det gjelder dette med  ufeilbarlighet - så er vel ikke det en helt ukjent "lære" i blant oss heller, eller?

Neste blogg :

Har Luthers protest mot sin kirke blitt tatt så alvorlig av denne nå, at vi kirkehistorisk lever i den Post Protestantiske era ?