Har Israel okkupert Judea og Samaria?
Det blir konsekvent hevdet i den «politiske korrekte» presse at Israel har okkupert Judea/Samaria (som de kaller «Vestbredden») i konflikt med «folkretten».
Men i alle sterke følelser omkring Israel Palestina konflikten - hva er de historiske FAKTA?
Ragnar Hatlem, tidligere advokat, politimester og forsker ved Politihøyskolen, har utgitt en grundig dokumentasjon (på 377 sider) om dette på Hermon forlag under tittelen: «Palestina – Israels historiske og folkerettslige legitimitet». Her noen sentrale punkt:
ABC OM HVORDAN ISRAEL BLE EN STAT:
Intet annet folk kan vise til skriftlige beretninger som er rundt 3.500 år gamle, om det landområdet de levet i, slik vi finner det i Bibelens GT som viser at jødene hørte til blant urfolket i Midtøsten. På Jesu tid hadde jøder hatt sitt hjemland i århundre i de områder som ble kalt Judea, Samaria og Galilea. Etter at Hadrian slo ned det jødiske opprøret mot romerne i år 135 e.Kr kalt han det Palestina, og fordrev jødene fra området.
Historiske fakta som ledet frem til at jødene fikk tilbake sitt hjemland i 1948:
1) Sionistkongressen i Basel i 1897.
Kongressen ble innkalt av sionisten Theodor Herzl, for å få gehør for at jødene trengte et et trygt «hjem», i det landområde som var allment kjent som Palestina.
Omådet var da en del av det Ottomanske riket og sultanen som hersket der var ikke positiv til dette forslag, men det hindret ikke forfulgte jøder i økende grad bosette seg der, og betrakte Palestina som sitt hjemland.
2) Balfour deklarasjonen.
Araberne gjorde opprør mot den ottomanske sultanen, og med støtte fra Storbritannia (Jfr. Filmen: Lawrence of Arabia!) og en del andre vestlige land, tapte sultanen krigen og i 1918 ble det ottomanske rike splittet opp i det som i dag utgjør Libanon, Jordan, Syria, Irak og området Palestina/Jordan tilfalt britene under navnet Det britiske mandatområde. Britene hadde stor forståelse for jødenes behov av et eget hjemland. Det resulterte i et brev fra den britiske utenriksminister Arthur James Balfour til daværende britiske sionistleder, Lord Walter Rothschild. Denne deklarasjonen gav
grønt lys for å etablere en egen jødiske stat i Palestina, jødenes opprinnelige land.
3) Versaillestraktaten av 1919.
Etter 1. verdenskrig ble det tegnet en fredskonferansen i Paris i januar 1919, og som ble kalt Versaillestraktaten. I denne traktaten dikterte de seirende parter hvordan de landområder Tyskland og dets allierte hadde erobret skulle fordeles. En av Tysklands allierte var sultanen som hersket over det ottomanske rike.
Der ble det anbefalt å danne en egen palestinsk stat, som skulle administreres av Storbritannia etter et mandat fra det nystiftede Folkeforbundet – forløperen til FN.
i 1919 betød «palestinsk» det samme som jødisk. Deres avis het «The Palestine Post», som forsatt utgies etter den i 1950 skiftet navn til The Jerusalem Post.
4) San Remo april 1920. Palestina mandatet
De samme partene som hadde vedtatt Versaillestraktaten møttes i i San Remo april 1920 for å gjøre ferdig det de ikke hadde rukket året før.
Her ble det såkalte Palestina mandatet vedtatt.
Et mandat til å virkeliggjøre Balfour deklarasjonens løfte om å etablere en egen nasjonalstat for det jødiske folk innenfor hele det britiske mandatområdet, som omfattet Gaza, Judea /Samaria (såkalte Vestbredden) Galilea og dagens Jordan. For å knytte jødenes historie til dette nye hjemlandet ble det anbefalt at landet skulle hete Palestina.
Palestina mandatet ble enstemmig godkjent av Folkeforbundet (forløper for FN), og en rekke andre land. San Remo- resolusjonen etablerte et folkerettslig grunnlag for at hele dette området skulle være en jødisk stat.
Det jødiske folk, uansett hvor i verden de var bosatt, fikk rett til å etablere sin egen stat i det kjerneområdet de hadde sin opprinnelse. Med det som utgangspunkt står dagens Israel på trygg grunn for å hevde full suverenitet over Palestina, inkludert Judea og Samaria, Golan og Gazastripen, som i dag blir omtalet som «ulovlig okkuperte områder».
5. Utviklingen under Britenes Mandat over område fra 1920 til 14. mai 1948.
Siden det nå var internasjonalt besluttet at det jødiske folk nå hadde fått tilbake sitt eget hjemland, skulle man tro at jødene sto fritt til å bosette seg innenfor det britiske mandatområdet, slik Storbritannia og Folkeforbundet hadde godkjent og vedtatt.
Men under hele mellomkrigs tiden ble britiske politikere utsatt for press fra sterke arabiske krefter som for gradvis fravike de forpliktelser de hadde påtatt seg i Balfour
erklæringen som administrator av det britiske mandatområdet.
Så i mars 1921 ga britene etter og delte opp det britiske mandatområde på en slik måte at hele området ØST for Jordanelven, som gikk under navnet Transjordan, ble satt av til å bli en arabisk stat som fikk navnet Jordan. Men araberne ville i tillegg også ha en egen stat i det Palestina som folkerettslig var gitt til jødene som ovenfor dokumentert.
Dette arabiske presset fra fikk Storbritannia til forhandler vekk deler av det som skulle bli jødenes nye hjemland, og i 1947 vedtok FN i en resolusjon som ikke tok hensyn til vedtak og løfter om en jødisk stat i hele mandatområdet. Det ironiske er at de arabiske stater stemte imot dette forslaget, de ville ha mer land...
Israel stemte for i frykt for å miste enda mer landområde, det resulterte i at Israel fikk et landområde som er mindre enn tidligere Viken fylke.
Under 6-dagers krigen i 1967 da de arabiske stater angrep, tok Israel tilbake «Vestbredden» som Jordan hadde okkupert under krigen i 1948.
Det eneste landområdet Israel formelt har frasagt seg herredømmet over er det som i dag er kongeriket Jordan. Her foreligger det en traktat mellom Israel og Jordan fra 26. april 1994 hvor Jordan aksepterer at den «den okkuperte Vestbredden» er en del av Israel. Grensen går langs Jordanelven, gjennom Genesaretsjøen og Dødehavet og deretter i rett linje gjennom Sinai til Eilat.
PS.:
PALESTINA
Dette begrep var i nyere historie var knyttet til jødene, siden område de ville flytte til ble kalt Palestina.
Men på 1960-tallet kom Yasser Arafat på den geniale ideen å kalle arabere som var bosatt i Israel eller flyttet dit fra omkring liggende arabiske land for «palestinerne».
Betegnelsen var blitt ledig etter at jødene hadde besluttet å kalle sin nye jødiske stat for Israel, i stedet for Palestina.
Palestina har aldri vært en nasjonalstat, og er det heller ikke i dag, selv om Arbeiderpartiet med støttet fra vestre ekstremister har anerkjent dette ikke-eksisterende land og gitt dem ambassade i Oslo.
De fleste «Palestinere» er arabere som har flyttet til Israel fra omkring liggende land, og deres etterkommere. Svært få av disse kan kalles reelle flyktninger, de har «arvet» flyktningstatusen fra foreldre eller besteforeldre.
I følge FN-organet UNRWA er rundt 6 millioner «palestinske flyktninger», et begrep og antall de tviholder på fordi det er grunnlaget for UNEWA eksistens og finansiering.
Tross indikasjoner på at organisasjonen samarbeider med terrororganisasjoner, signerte Norge en fireårig avtale med UNRWA om et samlet bidrag på 1,1 milliarder kroner.
Hvor mange milliarder andre land gir UNRWA er ikke spesifisert i tilgjengelige kilder... som det heter.
