Hva gjør oss lykkelig? Ikke alltid hva vi tror.
God økonomi nok til å oppfylle hva vi ønsker oss, er kanskje det flest tenker gjør livet bra.
Og ja, økonomisk velstand kan gjøre livet bra og bedre.
Verdens millioner av lutfattige har en langt krevende hverdag enn for oss i velstands Norge, men materielle goder er ingen GARANTI for et godt liv.
Det er mange eksempler på at personer som tilsynelatende hadde alt, ikke orket å leve. Å sitte på en strand i Bahamas vil fort bli trettende, oppfylte drømmer med egen lykke i fokus, gir det varig god følelse?
Salomo som i sin store rikdom hadde prøvd alt, fant at det var jag etter vind...
Selv artister som overøses med popularitet, beundring og penger klager:
«I can't get no satisfaction, ´Cause I try and I try and I try and I try I can't get no...”,
Vær sikker, de har prøvd, men jag etter tilfrestillese er slitsomt, eslet når aldri frem til gulleroten som dingler så fristene der forand...
Kanskje et steg i riktig retning er å slutte å jage godfølelsen og være takknemlig for det vi har? Og ALLE har mulighet til å bygge gode relasjoner, som kanskje er aller viktigste for et meningsfullt god liv,
En oppvekst uten dette privilegium, gir et handicap som ikke lett overvinnes. Men om mine sosiale ferdigheter er begrenset og skadet, grunnet personlighets type eller befaringer, men får det ufortjente hell og nåde å finne medvandrer som takler dette med forståelse og varme, og lærer meg hvordan et nært vennskap gir helt nye lykke dimensjoner til mitt liv. Tenk alt hva man sammen med sjelevenn(er) kan glede meg over, smile av, dele og takke for. Kan noen ha det bedre...?
All ære til forelskelse, og store følelser knyttet til kjærlighet, men hva er dette i kommende dager uten godt forståelsesfullt samvær i vennskap? Når jeg gir vennskap, kommer kjærlighet som en naturlig bonus. Takk Gud, jeg ikke er alene i denne verden!
Hvilken uutholdelig, meningsløs og ulykkelig tilværelse, om jeg alene kunne nyte all verdens overflod av materielle goder.
Ingen å forholde seg til, ingen å få hjelp av eller hjelpe, ingen og dele gleder og sorger med...
Men hva som man velger å leve alene? Eller om livet tar det valget for oss ved uforutsette hendelser, sykdom eller død. Er man da dømt til et trist liv?
Selv føler jeg på mye glede og takknemlighet med dager i ensomhet, det er et privilegium. Man kan styre dagen etter egne behov og engasjere seg i hva man ønsker og nyte freden.
Samtidig kan man ha visshet om muligheten for samvær med gode relasjoner, slekt om mulig, gode venner. Når man møtes oppleves det enda mer verdifullt og gledelig etter tider med adskillelse.
Paulus hadde gode erfaringer å leve ensom og mente de gir mer lykke enn måtte leve avhengig av andre 1.Kor,7,40, men med en sambo kan man bli enig om tider av ensomhet (v. 5). Hans ønske var at alle levde alene (v.7)! En samlivs ekspert var nok ikke den gode Paulus, bra han i v.40 i dette kapittel skriver at det var «min mening», og preget av hans kultur, oppdragelse og kall, kan vi nok legge til.
Det er sant at det å ha nære gode relasjoner er en risiko faktor, familie og venner kan gjøre oss mer lykkelig enn noe annet, men også derfor gi bekymring og sorg.
Om selv tilfredsstillelse er målet, blir alt bare tomhet.
For som selv bortskjemte rockere som i Rolling Stones må erkjenne:
No, you can't always get what you want.
Livet har lært meg at om jeg ikke kan telle, så kan jeg takke Gud for alle hverdagens velsignelser, og jeg kan skape å ta vare på ufullkomne gode relasjoner. Hvilket godt liv.
